Det er mye snakk om semantisk web om dagen. Forleden ble Schema.org lansert. Schema.org er et samarbeid mellom Microsoft, Google og Yahoo om metadataskjema som kan brukes til å legge ekstra informasjon i nettsider for å gi ’smartere’ søk.
Det finnes flere alternativer til hvordan man kan legge inn mer metadata i nettsider, og disse har sine forkjempere og motstandere. Det er derfor blitt reist noen spørsmål rundt Schema.org og det valget de har gjort av standard. Det er verd sin egen post, men det som slo meg da jeg kikket gjennom hvilke skjema som Schema.org listet opp, var at digitale læremidler var fraværende!
I tilknytning til digitale læremidler på nett, har man lenge ansett den sentrale utfordringen for å være hvordan man finner fram til relevante læremidler på det kaotiske nettet. Det har gitt mange initiativ rundt læremiddelportaler og såkalte ‘e-learning repositories’. I norge har/hadde vi f.eks. utdanning.no, skolenettet.no. I tillegg har man på standardsiden utviklet metadataskjema for læremidler, den såkalte Learning Object Metadata-standarden (LOM). Om den norske versjonen (NORLOM) heter det seg at:
NORLOM spesifiserer hvordan digitale læremidler skal beskrives. Hensikten med spesifikasjonen er å legge til rette for gjenbruk av ressurser gjennom forenklet gjenfinning.
Det høres jo flott ut,og enda bedre hadde det vært om de største søkemotorene implementerte støtte for slik metadata for bedre søkemuligheter. Men nå, nesten 10 år etter at nåværende LOM-standard ble beskrevet er alle spor etter den, eller tilsvarende standarder, fraværende i Schema.org sin liste over metadataskjema som søkemotorene kjenner igjen. Derimot er det en fantastisk støtte for matoppskrifter, som allerede er implementert hos Google. Så etter ti-år med standard-arbeid i e-læringssektoren er det fremdeles viktigere med smarte matoppskriftsøk heller enn smarte læremiddelsøk.
Hvordan kan vi tolke en slik utvikling? Enten har ikke e-læringsbransjen klart å formidle hvor viktig det er med smarte læremiddelsøk, eller så har e-læringsbransjen overvurdert utfordringen med læremiddelsøk. Jeg heller mer mot den siste forklaringen. Et annet alternativ, eller en tilleggsfaktor, er at e-læringsstandardene er en suppe av overkompliserende og uoversiktelige spesifikasjoner.
Det skal heller ikke stikkes under en stol at e-læringsverdenen til nå har vært mer sentrert rundt noen proprietære, lukkede systemer (LMS-er) med utdatert syn på deling, enn den åpne webben hvor smarte søk faktisk er viktig.
For meg styrker det uansett en stadig sterkere følelse av at e-læringssektoren er på et blindspor i standardiseringsarbeidet sitt.
June 15, 2011
De siste dagene har jeg kikket litt på Fluidinfo som er en ny, spennende nettjeneste for lagring av data. Det kombinerer en slags wiki-tankegang med datalagring i skyen og web-API for å skrive, søke og hente data.
Alle kan opprette dataobjekter i Fluidinfo og knytte informasjon til objektet. Man kan kontrollere den informasjonen man selv velger å knytte til objektet, men ingen eier selve objektet. Det vil si at hvis jeg oppretter et dataobjekt, kan jeg ikke hindre andre å legge sin informasjon til objektet, men kan kontrollere den informasjonen jeg selv har lagt til.
La oss si at jeg starter en restaurantguide for Oslo, osloguiden.no. Da kan jeg opprette et dataobjekt om restauranten Bagatelle som jeg knytter mine data til. Informasjonen knyttes til objektet ved hjelp av par av attributter og verdier. Attributtene er en kombinasjon av ‘tag’ og navnedomener, og bruker-/applikasjon er et slikt domene. Jeg kan f.eks legge til:
- (Objekt:Bagatelle) /osloguide.no/beskrivelse: Bagatelle er en klassisk restaurant …
- (Objekt:Bagatelle) /osloguide.no/rating: 5
Men Osloguide er ikke de eneste som har noe å si om Bagatelle. Avisene har jo sine guider, f.eks. Aftenposten og Dagens næringsliv. Disse kan knytte informasjon til samme dataobjekt:
- (Objekt:Bagatelle) /dn.no/rating: 26
- (Objekt:Bagatelle) /aftenposten.no/rating: 6
Hvis restauranten skulle få stjerne igjen, kunne Michelinguiden markere dette på samme objekt, f.eks.:
- (Objekt:Bagatelle) /michelinguiden.com/has-star: 1
En privatperson kunne lagre resutaranten som en han har besøkt:
- (Objekt:Bagatelle) /kjartanm/visited: 2010-08-08
- (Objekt:Bagatelle) /kjartanm/impression: Nydelig mat …
Og restauranten selv kunne legge tilkontaktinfo ol. Det kjekke med Fluidinfo er at flere kan lage egne tjenester basert på samme datakilde, og denne datakilden kombinerer data fra ulike opphav, en slags databasemashup med andre ord. Mens Wikipedia er basert på å lage en koherent, objektiv og sannferdig tekst om et emne, vil Fluidinfo kunne kombinere mange ulike typer data ved akkumulering og på den måten dekke andre behov og bruksmåter.
Det er jo i mange sammenhenger en slik tilnærming ikke passer, og man vil nok helst bruke det som supplement til internt kontrollerte datatjenester. Fluidinfo, eller tilsvarende, kan brukes til å publisere offentlige datasett og gjøre de tilgjenglige med fiks ferdig API og det hele. Fluidinfo har for eksempel laget en demo hvor de har brukt arkivinfo fra teknobloggene BoingBoing og ReadWriteWeb til å lage et webbasert API for artikkelarkiver.
Fluidinfo, eller en tilsvarende tjeneste, kan være et interessant utgangspunkt for museumssektoren. Museer kan bruke tjenesten til å lage API for samlingene sine. Og der det er overlapp, kan ulike museer koble sine data til samme objekt og på den måten utfylle hverandre. En utfordring for museumssektoren har vært hvordan man kan koble data fra eksterne kilder til samlingsobjekter, men dette blir veldig enkelt med en slik tjeneste. Det er bare å koble enten dataene selv, eller en lenke til f.eks. Wikipedia el.
Ulempen i forhold til museumssektoren, er at den ekstremt pragmatiske tilnærmingen til metadata kanskje krasjer litt med den mer stringente tilnærmingen til dataintegritet og dataskjema i den sektoren. Det er en lang vei fra en tjeneste som Fluidinfo til initiativ som f.eks. K-Samsök i Sverige som bla. bruker RDF-baserte skjema for databeskrivelser i API-et. Det vil være mulig å tillempe et slikt skjema til Fluidinfo-tagger til en viss grad, men resultatet vil nok skjære i hjertet for de som er opptatt av datapresisjon og -integritet. Tanken om at alle andre også kan legge til sine data til objekter i samlingen, vil nok også skremme mange som vil foretrekke kontroll på dette. Men man må spørre eksplisitt om hva slags informasjon man vil ha, så muligheten for at uønsket informasjon dukker opp på egne sider, er egentlig ikke tilstede.
February 27, 2011
Jeg har lest min første Kindle Single, et essay om den nye medievirkeligheten kalt The Business of Media: A Survival Guide. Nyheten om Amazons nye satsning kom i oktober 2010, mens de første singlene kom nå på nyåret.
Det var en grei leseropplevelse, ikke minst siden tekstene i Kindle Singles jo er mye kortere enn hva som er vanlig i (e)bøker. Kindle Singles er ikke en teknologisk nyhet, men mer av et forretningsmessig eksperiment. Og det er to ting som gjør Kindle Singles til et interessant eksperiment å følge med på:
En Kindle Single står uten forlag. Slik sett er Kindle Singles beslektet med en av Amazons andre nye satsninger: Kindle Direct Publishing (KDP). KDP er en tjeneste som gjør at alle kan utgi ebøker på egen hånd, uavhengig av forlag og tradisjonelle verdikjeder for publisering.
Men man kan ikke utgi en Kindle Single på egen hånd, og det er den andre interessante biten: Kindle Singles består av et utvalg gjort av Amazon:
Selected for being incisive, provocative, hilarious, or heartbreaking, each Kindle Single presents a compelling idea, expressed at its natural length (sitert fra introduksjonsmail).
Dvs. at Amazon går aktivt inn i og tar en forlagsrolle med disse utgivelsene., og Kindle Singles fungerer dermed som et slags imprint for Amazon. Dette representerer selvfølgelig nok en utfordring for forlagene når det gjelder e-bøker, samtidig som det kan være interessant for mange andre. Kortere tekster reduserer risiko, og er mer anvendelig i mange digitale sammenhenger enn fullskala boktekster.
Det er selvfølgelig alt for tidlig å si om Amazon vil lykkes med Kindle Singles, men de viser en vilje til eksperimentering som på sikt vil bidra til å endre hvordan vi produserer, publiserer og distribuerer bøker og tekst — også her hjemme.
January 30, 2011
Klassekampen har i lørdagsutgaven 8.1 en kronikk av Sigurd Allern som kritiserer (i hvertfall deler av) mediestøtteutvalget for å være lett historieløse digitalapologeter. I et tilhørende oppslag tar et utvalgsmedlem, Olav Bergo, litt selvkritkk og et annet, Yngve Sletthom, slettes ikke i det hele tatt. De to tilhører også de to ulike ‘fraksjonene’ innen utvalget.
Jeg har litt sans for Allerns ‘historieløse digitalapologeter’, og på et generelt nivå tror jeg betegnelsen tildels treffer ganske mange av oss som er opptatt av digitale medier. Historieløsheten er til en viss grad selvvalgt og bunner i at mange vektlegger det disruptive i den nye teknologien. Historie blir mindre viktig fordi man mener den nye teknologien nettopp skaper et brudd med de historiske forutsetningene. Det gir et historieperspektiv hvor Gutenbergs trykkpresse er viktigere enn den nordiske mediemodellens suksesshistorie, fordi førstnevnte representerer en lovemessighet sistnevnte er nødt til å tape mot. Apologetisk har man vært fordi man har følt seg nødt til å forsvare små og kommende medieuttrykk mot høykultur og forfallsbeskyldninger — og det henger vel igjen selv om den økonomiske makten er i ferd med å skifte totalt over.
Tilbake til Mediestøtteutvalget, så hadde de en helt umulig jobb, og resultatet ble vel deretter. De teknologiske og forretningsmessige endringene gir en spesiell utfordring for børs&katedral-institusjoner som aviser og forlag. Det er institusjoner som er gitt et spesielt samfunnsoppdrag samtidig som de skal være mer eller mindre kommersielle aktører. Det gjør at man forretningsmessig må forvalte store offentlige overføringer samtidig med hard markedskonkurranse og omskiftlige økonomiske og politiske tider.
Teknologioptimistene mener nye aktører kan håndtere samfunnsoppdragene ved hjelp av nye digitale medier like godt som de gamle kan gjøre det ved hjelp av analoge. Det tror jeg de har rett i, eller snarere: jeg tror vi om 15 år har den mediesituasjonen vi fortjener. Der jeg tror de tar feil, er at det er ikke trivielt hvor lang tid det tar, eller hvordan det skjer. Det er lett å se for seg disse endringene som uunngåelige og at det derfor er bedre å kaste seg på det enn å vente for lenge. Men hverken optimister eller pessimister vet hvor lang tid det tar, og for enkeltaktører har timingen alt å si. Ironisk nok har Klassekampen en annen artikkel i samme utgave som handler om nedgang i salg av iPad-magasiner, og den illustrerer risikoen ved å hive seg på trender.
Det er flott at mange vil eksperimentere og satse, men vi må respektere at ikke alle har finansielle muskler og nerver til å gjøre det. ‘First-to-market’ ikke er den eneste eller nødvendigvis beste strategien (jfr. Google, Microsoft og Apple). Å sitte på gjerdet mens konkurrentene bruker masse penger på å finne ut av/forberede markedet, er en velprøvd, velfungerende og økonomisk sunn strategi — om enn litt kjedelig. Børs&katedral-institusjoner har også flere gode grunner for å sitte på gjerdet enn andre fordi støtteordningene holder de tilbake.
Støtteordningene støtter samfunnsoppdragene ved å favorisere en gitt forretningsmodell og etablert praksis, og det øker risikoen ved å satse nytt. Dermed opprettholder støtteordningene katedraldelen av virksomheten — og gir en viss økonomisk trygghet, samtidig som det på sikt underminerer børsdelen ved å begrense incitamenter for ny forretningsutvikling. For de som mener børsdelen av virksomheten i beste fall er et nødvendig onde, er det kanskje av mindre betydning, men det gir uansett samfunnsmessige omkostninger.
Støtteordninger gir dermed på den ene siden en viss finansiell sikring, samtidig som det kan begrense mulighetene for forretningsutvikling i neste omgang. Nullmoms er et godt eksempel på at en støtteordning også kan gi problemer. Nullmoms er både knyttet til en moralsk/politisk verdivurdering og et medium som man må oppfylle for å få støtten. Når aviser f.eks. ligner for mye på ukeblader, får de problemer med å forsvare momsfritaket. Og for noen år siden fikk forlagene en underhånden beskjed fra finansdepartementet om at de måtte slutte med å legge ved cd-rom-er i lærebøkene, siden de da ikke lenger ville oppfylle kravene til momsfritak (solgte man bøker eller cd-rom-er?). Nå kan man jo mene at begge deler er helt greit — det er nok ukeblader og cd-rom er historie, men de endringene vi er inne i nå, krever fleksibilitet til å eksperimentere — selv om alt ikke blir like vellykket eller er like positivt.
Insisterer vi, direkte eller indirekte, på at aviser og forlag skal være aviser og forlag slik vi kjenner de i dag for å få støtte, vil vi sakte men sikkert også gjøre de mer og mer avhengige av nettopp slik støtte — og mest sannsynlig mindre i stand til å ivareta samfunnsoppdragene i framtiden.
Det kan være fristende å tenke at vi kan subsidiere overgangen med nye støtteordninger slik at vi får i pose og sekk: ivareta samfunnsoppdraget samtidig som ny forretningsutvikling støttes. Men støtteordninger har en potensiell kostnad ved at de binder opp ressurser som kunne vært brukt på en enda bedre måte for å oppfylle intensjonene. Det er også lettere å innføre støtteordninger enn å fjerne dem. Å innføre nye støtteordninger innebærer derfor en klar risiko for at man på sikt binder opp overføringer på en måte som blir mindre og mindre hensiktsmessig. Ukloke satsninger nå kan derfor også på sikt gjøre aviser og forlag mer avhengig av varig støtte enn hva godt er, uten at vi har fått den ønskede nyutviklingen. Kanskje bør det satses mer via forskningsrådet enn kulturdepartementet.
Nå er vi i en overgangsfase som vil bli smertefull for mange, men vi bør likevel være tilbakeholden med å gjøre store endringer eller innføre nye ordninger. Mediespesikke ordninger bør trappes ned slik at de ikke binder opp ressurser som kunne vært brukt på nyutvikling, men det bør skje over en varslet tidsperiode som gir rom for tilpasning. Nye støtteordninger, som de stipendene utvalget foreslår, bør vi vente med — men jeg skjønner jo at det er politisk betent å trappe ned en ordning uten at man innfører tilsvarende nye. Jeg er i prinsippet for mediestøtte, men tror at vi er tjent med mest mulig is i magen de par neste årene.
January 11, 2011
Da de romerske generalene gjorde sine majestetiske triumtog i Romas gater, ble en krone/krans holdt over deres hode av en slave som samtidig hvisket dem i øre at de fremdeles bare var mennesker, til tross for sine bragder og Romas hyllest. Dette kom jeg til å tenke på da jeg leste Åmås kommentar til humanioras manglende samfunnsoppdrag. Åmås ser som en viktig rolle for humaniora å ‘være sand i maskineriet’ i en utvikling hvor all motstand bygges ned for å øke lønnsomhet. Humaniora skal bidra til en kritisk dannelse som ‘holder demokratiet levende’.
Jeg tror Åmås tar feil. Å ‘være sand i maskineriet’ er ikke en vei ut av humanioras uføre. Hvem i all verden vil for eksempel ansette personer som er utdannet til å være sand i maskineriet? ‘Sand i maskineriet’ er snarere en del av humanioras problem. Å være en motkulturell bastion har bidratt til å sette humaniora på siden av utviklingen, og for meg høres det ut som ren 68-romantisering å foreskrive mer av det samme.
Og selv om jeg kan se behovet for motstand, er det fremdeles et spørsmål om humaniora, og i tilfelle i hvilken grad, kan fylle den rollen. I forhold til en del av de utfordringer vi står overfor, så hjelper det lite å insistere på at de er resultater av profittjag og kapitalistisk logikk hvis man ikke kan bidra med metoder og analyser som kan bidra til løsninger. Her er nok humanioras selvforståelse i kraftig utakt med omverdenen. Samtidig møter humaniora selv motstand og konkurranse på sitt eget område. På den ene siden fra real- og samfunnsfag når det gjelder metodikk og tilnærming — jfr. hjernevaskdebatten, og på den andre siden fra praktikerne innen religion kultur, politikk og media, som det ellers er satt til å overvåke. Hvis keiseren allerede har en stemme i det ene øret, trenger han ikke nødvendigvis en stemme i det andre for å fortolke den første.
Satt på spissen så utdanner humaniora flere betraktere enn praktikere, og uansett om man skal maksimere profitt eller yte motstand ligger utfordringen å etablere en solid kunnskapsbasert praksis. Humanioras mangel på oppdrag tror jeg bunner mye i problemene som ligger i å omsette humanistisk kunnskap og langsiktige perspektiver til daglige beslutninger og praktisk handling på en måte som klarer å konkurrere med andre beslutningsgrunnlag. Å gjøre motstand er et veldig, veldig dårlig råd i så måte.
Ikke det at jeg har en alternativ løsning. Personlig tror jeg det for humanioras del skal bli verre før det blir bedre. Men skal man klare å komme ut av det, bør man ikke blande løsning med problem.
Å tillegge humaniora en rolle som motstandsyter og advokat for det menneskelige, vil i praksis bli å opprettholde en institusjon som først og fremst skal påminne oss om at vi fremdeles bare er mennesker, til tross for våre framskritt og bragder. Det høres kanskje bra ut, men vil ikke nødvendigvis bety så mye. Slavens rolle var også et samfunnsoppdrag på vegne av republikken, men ingenting tyder på at Cæsar brydde seg.
December 30, 2010
En italiener kjøpte forleden en original Apple I datamaskin for 1,3 millioner. Apple I regnes som den første PC-en og ble lansert sommeren 1976. Datamaskinen ble designet av Steve Wozniak, solgt som byggesett med en pris på $666,66, og ble produsert i kun 200 eksemplarer. Resten, er som de sier, historie — som kan leses i magasinformat på iPad.
Men den historien viste at verden trengte en god prosessor til rundt 20 dollar, og i høst kan være en god anledning til å feire en liten, men viktig bit i dette byggesettet til over millionen: Mikroprosessoren MOS 6502 som fylte 35 år i september.
6502 ble lansert høsten 1975. Den ble designet for MOS Technology, i all hovedsak av utbrytere fra Motorola som følte de ble motarbeidet av ledelsen i designen av en billigere prosessor enn Motorolas 6800. Da 6502 ble lansert, var det med en pris på $25. Noe som var svært oppsiktsvekkende en tid da prosessorer fra Motorola og Intel gikk for $179 (prisene ble droppet til $69 i løpet av showet hvor 6502 ble introdusert).
Den lave prisen, men likevel akseptable ytelsen, gjorde 6502 til et naturlig valg i prosjekter hvor pris spilte en viktig rolle. Wozniaks byggesett var ett slikt prosjekt, et annet var Atari 2600 som ble lansert høsten 1977 og som brukte en redusert variant av 6502. Atari 2600 regnes som den første spillkonsollen basert på mikroprosessor og med spill solgt som selvstendig programvare. I 1977 ble også Apple II lansert, også den med en 6502. Så 6502 var tilstede både ved oppstarten av PC-revolusjonen og dataspillindustrien.
I årene etter ble 6502 i variasjoner og oppdateringer i tillegg brukt i flere av de såkalte hjemmedatamaskinene som f.eks. Commodore 64. Dermed var 6502 også ofte tilstede under kompetansebyggingen på barnerommene som senere fyrte opp under datarevolusjonen på slutten av 80-tallet og i begynnelsen av 90-tallet. Personlig eide jeg en 6502 som del av en Oric 1 og stavet meg gjennom Programming the 6502 så godt jeg kunne.
Fremdeles kan man få kjøpt 6502-prosessorer (i oppdaterte varianter). Ikke minst som del av Replica 1, som er en moderne byggesettkopi av Apple I.
November 24, 2010
I forbindelse med siste lansering, skapte Jobs litt brudulje ved å tone ned verdien av ‘åpen’ i sin kritikk av Google. Dette var et bidrag til en pågående debatt om vi er på vei fra en ‘åpen’ til en ‘lukket’ web.
Den åpne weben er den alle har tilgang til, enten det er for å hente eller publisere informasjon. Den lukkede weben, i denne sammenhengen, er den voksende kommersielle delen av web hvor tilgang er regulert av teknologiske plattformer og lisenser tilhørende bedriftene, ikke allmennheten.
Et problem med åpen/lukket-debatten, er at den har en moralsk slagside. ‘Åpen’ er på linje med resirkulering, dyrevern og frivillig innsats, mens ‘lukket’ blir litt som å selge tobakk til barn i u-land. Det gir en tilspissing av debatten som skjuler viktige sider og mekanismer ved teknologi og markedsutvikling.
Jeg vil her heller trekke fram et begrep fra slutten av 90-tallet, som ikke helt slo an: co-optition. Det er en sammenstilling av cooperation og competition som bla. ble brukt om standardsamarbeidet på web. Tanken bak begrepet er at ved å samarbeide inntil et visst nivå, skaper man mer effektiv konkurranse i markedet. Effektiv betyr her at markedet blir større og er i raskere vekst og utvikling.
Et eksempel: Da web slo gjennom på midten av 90-tallet eksisterte det kommersielle nettverk hvor kunder fikk tilgang via modem. Disse nettverkene tilbød mange av de tjenestene vi forbinder med internett og web. Den største var AOL, men både Microsoft (opprinnelsen til MSN) og Apple (eWorld) satset stort i dette markedet rundt 95. Så slo web gjennom, og bra er det. Den åpne weben, som et slags samarbeidstiltak, har gitt et enormt mye større marked for nettverkstjenester, og en raskere teknologiutvikling, enn det som hadde vært tenkelig med utgangspunkt i de kommersielle oppringingsnettverkene.
‘Åpen/lukket’ blir her ytterpunkter i en skala, hvor åpen=fullt samarbeid, lukket=full uregulert konkurranse om markedskontroll. Åpne standarder og open source er viktige samarbeidsmekanismer fordi det heller ikke ekskluderer noen fra samarbeidet. Samarbeid er f.eks. ikke et gode hvis det gir grunnlag for kartellvirksomhet.
‘Åpen/lukket representerer også ulike forretningsstrategier — ikke nødvendigvis grunnleggende moralsyn: 1) konkurrere om en liten bit av en stor kake, eller 2) eie en større bit av en mindre kake. Det gir grunnlag for følgende litt kyniske observasjoner:
- Det er lettere å samarbeide om ting som ikke er kjernevirksomhet, men som derimot kan styrke kjernevirksomheten. En åpen og voksende web gir gode vekstvilkår for Googles annonsevirksomhet.
- Nye aktører vil fokusere på åpent samarbeid fordi det gir enklere tilgang til markeder, mens etablerte i større grad vil lukke for å hindre ny konkurranse. Det siste tilsier også at aktører raskt vil kunne endre strategi underveis som de blir større.
- Hvis en aktør dominerer markedet, kan andre samarbeide seg rundt og forbi vedkommende, f.eks ved hjelp av open source.
Det handler om rett balanse
Open and closed are in a great dance, always have been. Openness is where innovation happens; closedness is where value is captured. And then it all begins over again. – Tim O’Reilly
Både et marked dominert av fullt samarbeid og av uregulert konkurranse om markedskontroll vil kunne stagnere. Det første pga dårlige komitevedtak og det andre pga monopoldannelse (og det vil kunne ligne på hverandre). I starten var den åpne weben i rask utvikling både teknologimessig og standardmessig. To forhold var med på å prege utviklingen videre: Microsofts dominans i nettleserverdenen, og standardorganisasjonens blindspor i satsningen på XHTML som etterfølger til HTML 4. I dag er vi heldigvis på rett vei igjen med full nettleserkrig og et sterkt fokus på HTML 5.
Mange viktige elementer i den åpne weben startet som proprietære teknologier. IMG-elementet, som gjorde at nettlesere kan vise bilder, ble introdusert i nettleseren Mosaic uten full støtte. XML-objekt i Javascript ble introdusert av Microsoft i IE 5, og ga støtet til AJAX. Canvas-elementet, som er noe av det mest spennende ved HTML5, ble introdusert av Apple for bruk i MacOS.
Men det kritiske her var jo at disse innovasjonene ble ført tilbake til fellesskapet og ga grunnlag for videre samarbeid, og åpenhet er en viktig mekanisme for at så skjer. Åpenhet og samarbeid står ikke i motsetning til konkurranse i seg selv, men er en forutsetning for at konkurranse fungerer og at kortsiktig innovasjon ikke fører til langsiktig stagnasjon. Lukkethet i form av betalingstjenester må vi tåle, vi må bare passe på at det ikke samtidig lukker markedet for nye aktører. Det er ikke galt at noen prøver å ta seg betalt for f.eks. en nettavis, men det er galt hvis de kan ta seg betalt fordi det ikke er mulig, eller praktisk sett er veldig vanskelig, å starte en konkurrerende nettavis.
Se ellers Points of control = Rents for en interessant betraktning.
November 4, 2010
En interessant artikkel i Slate diskuterer det stadig minskende skillet mellom blogger og nettmagasiner. Artikkelen fokuserer spesielt på det formmessige. Nettmagasiner begynner å ligne på blogger og omvendt. Blogger var jo den store hypen en periode, og det er kanskje ikke så rart at nettmagasiner har nærmet seg blogger. Samtidig er jo blogger blitt til mye mer enn bare en “slags dagbok på nett“. Noen av de største bloggene er jo produsert i redaksjonelle fellesskap som ikke skiller seg nevnverdig fra de i nettmagasiner.
Man kan jo innvende at disse egentlig ikke er blogger, på bakgrunn av en idé om hva blogger egentlig er, gjerne basert på at blogger er mer personlige enn andre medier, at de kan fungere som alternative talerør for ulike typer motmakt etc. etc.
Slike blogger(e) finnes det mange av, men jeg er ikke noen tilhenger av ‘egentlig’ i denne sammenhengen. I praksis betyr blogging i de fleste sammenhenger a) enkel publisering som b) benytter et bestemt format, dvs. det siste publiserte ligger først/øverst (det som kalles omvendt kronologisk rekkefølge).
At blogging er enkel publisering har vært viktig for spredningen og den allsidige bruken av blogger. Blogger lages med relativt enkle publiseringsløsninger sammenlignet med publiseringsløsninger for nettaviser og -magasiner. Det har nok gjort at blogg er blitt valgt av privatpersoner, bedrifter og andre som ikke har storskalapublisering som kjernevirksomhet når de skal publisere på nett, og/eller ikke vil bruke tid og penger på avanserte løsninger. Disse kan ha svært ulike uttrykksbehov som presses inn i bloggformatet. Stephen Fry lanserte f.eks. det han kalte blessays (blogg essays) som strengt tatt bare var litt (for) lange bloggartikler.
Utfordringen blir etterhvert at bloggformatet ikke alltid passer, det er f.eks. vanskelig å skille visuelt mellom ulike typer artikler, som blessays og andre bloggposter hos Fry. Noen ønsker derfor å bevege seg i retning av formater som normalt assosieres med nettmagasiner. Heldigvis kan det gjøres uten nødvendigvis kreve store investeringer. Bloggverktøy, som Wordpress, formaterer innholdet som malsystem som gir mye fleksibilitet i hvordan presenteres. Man kan velge mellom ulike tema som bruker ulike farger, oppsett, grafikk ol. Magasin-stil-tema er en egen sjanger blant slike tema, og gir bloggene et format som avviker fra standard bloggformat og lar de fremstå mer som nettmagasiner.
Kan man da endre blogg til magasin bare ved å bytte slikt tema? Antagelig ikke. Blogging impliserer skiller som ikke er basert på verktøy, sjanger, stil, format eller redaksjonell organisering. Særlig forbindes blogging også med amatørpublisering, og denne distinksjonen vil man fremdeles ha bruk for, uansett hvor mye blogger og nettmagasiner konvergerer.
October 21, 2010
Nettleserselskapet Opera, ved Lars Boilesen og Håkon Wium Lie, har uttalt at de tror at iPhone- og Android-apps vil dø ut til fordel for web-apps. Dette er en kommentar til Chris Andersons artikkel, som jeg også har kommentert her tidligere.
Det er tullete å proklamerer den ene eller annens død her. Mest sannsynlig vil hverken web-apps eller andre apps dø ut. Men forskjellen mellom de vil bli minimal. Det er allerede mye mindre forskjell enn det høres ut som.
Produksjon
Apps lages gjerne ved å kombinere deklarativ kode for grensesnitt og utseende, med prosedural kode for hvordan app og grensesnitt skal oppføre seg. Mens HTML opprinnelig var et rent dokumentformat, fungerer det stadig mer også som tilsvarende deklarativ kode for applikasjoner. Dette er f.eks. en viktig side ved det nye HTML5 — understreket av Lie i intervjuet. Tilsvarende fungerer Javascript som prosedural kode. Denne parallellen ligger bla. til grunn for Mozillas XUL-rammverk.
Kjøretidsomgivelser
iPhone-apps kjører i iOS-et, Android-apps i en virtuell maskin (samme som Java og Flash) og web-apps i nettleseren. Forskjellen mellom OS og virtuell maskin i denne sammenhengen er mer pragmatisk enn prinsipiell, og det samme er forskjellen mellom virtuell maskin og nettleser. At dette begynner å smelte sammen, ser vi tydelig i Googles satsning på Chromium OS.
En forskjell er at apps gjerne er kompilert, mens web-apps i større grad blir tolket. Dvs. at apps på forhånd oversettes til instrukser som kjøretidsomgivelsene forstår umiddelbart, mens web-apps sin kode blir oversatt på direkten der og da. Men allerede nå så benyttes en teknikk kalt Just In Time-kompilering for Javascript, og hvorfor ikke utvide det til å dekke nettsidene i sin helhet på et eller annet vis? (Både iPhone-apps, Android-apps, og Flash/AIR-apps kan allerede lages med utgangspunkt i HTML+JavaScript, men jeg er usikker på hva som kompileres som data, og hva som kompileres som instrukser.)
Ytelse
Den største forskjellen ligger jo i ytelse. Denne forskjellen vil bli mindre, men for at den forskjellen skal bli mindre, må man i forbindelse med web-apps implementere teknologi og teknikker som man nå forbinder med apps. Det vil si pre- og Just-In-Time-kompilering og mer direkte koblinger til underliggende OS og maskinvare.
Allerede så jobber man f.eks. med maskinvare-aksellerering av grafikk i nettlesere, og grafikkhåndtering er den primære flaskehalsen for å lage mer medierike og interaktive Web-apps (dvs. spill og underholdning).
Apps vil fremdeles eksistere og brukes fordi noen ting vil kreve helt optimale/spesielle forutsetninger, eller pga. kommersielle grunner kun kobles mot spesifikke verdikjeder. Men web-apps vil dekke det meste, også kommersielt, og forskjellen mellom de to vil i prinsippet gå mot null. De vil ikke dø ut, men forenes i en høyere enhet :)
Oppdatert 18.10.2010:
Siden jeg skrev dette har Opera gått med i telekomalliansen Wholesale Applications Community, og det som skjer der nå mener jeg støtter konklusjonen i denne bloggartikkelen. Målet her er å lage en applikasjonsbutikk som er åpen for flere enn i Apples App-store og Googles Android Market. Teknisk sett bruker de webstandarder for applikasjonsutvikling som pakkes med utgangspunkt i en annen W3C-standard, Widget Packaging and Configuration. Det betyr at man etterhvert (forhåpentligvis) kan pakke HTML+JavaScript+CSS som applikasjon både for iPhone, Android og Wap-alliansens plattformer.
October 15, 2010
Mens norske forleggere krangler om hvordan ebok-revolusjonen skal prises, innoverer Amazon. Nå har de lansert noe de kaller Kindle Singles (for oss med både bok- og vinylsamling fremkaller konseptet entusiasme og glede :). Tanken er å selge prosa som normalt ikke ville kvalifisere som bøker i lengde, men som likevel kan dra nytte ev ebokinfrastrukturen. Dette kan være enkeltessays, dybdeartikler, popularisert vitenskap etc, etc. Avisbransjen ser på det som nok en mulig salgskanal for lengre featureartikler, og det er jo selvfølgelig også en god idé.
Dette kan også være en mulighet for lærebokpublisering. Det er nok flere læreverk hvor man med hell kan bryte opp kapittelstrukturen, og heller fokuserer på å publisere mindre, frittstående helheter om enkelttemaer innen et fag. Og mens en singel koster mindre enn en bok, vil nok f.eks. 10 singler tilsammen fort koste mer enn en bok.
October 13, 2010
Previous page
