Bruddfortellinger

Chris Andersons artikkel er et forsøk på å lage det jeg kaller en bruddfortelling. Bruddfortellinger er strukturerende fortellinger om hvordan og hvorfor noe er blitt totalt anderledes nå i forhold til før, og ofte er det teknologien som er den sentrale aktøren i slike fortellinger. De struktureres i motsetningspar, hvor det sentrale paret er ‘det nye vs. det gamle’. Malen for disse fortellingene finner vi historien om Gutenberg og boktrykkerkunsten som på et tidspunkt dukker opp og endrer verden radikalt. Historien om digitale medier er fulle av slike bruddfortellinger, eller forsøk på å skape slike fortelinger: mp3 vs cd, web 2.0 vs web 1.0, nettavis vs papiravis etc, etc. Utallige ganger har jeg sittet på konferanser og sett på presentasjoner fulle av slike motsetningspar, eller av og til implisitte motsetningspar. New Millennium Learners er f.eks. et slikt implisitt motsetningspar som plasserer dagens barn og unge på en annen planet enn oss oldiser. Andersons artikkel har to tabeller over slike motseningspar, teknologier og personer.

Jeg elsker å holde på med digitale medier, og det har vært, og er selvfølgelig fremdeles, utrolig spennende å være med på utviklingen og på alle de endringene vi har fått med digitale medier.

Men samtidig er jeg drittlei disse bruddfortellingene! Til tross for all drama de klarer å skape, finner jeg de kjedelige, forutsigbare og uetterrettelige. Bruddfortellinger er gode myteskapere, men skjuler (for meg i hvertfall :) de virkelig interessante historiene.

“The medium is the message” – McLuhan

Et problem jeg har med slike bruddfortellinger om teknologi, er at de ofte hviler på en eller annen variant av teknologisk determinisme (et begrep antageligvis først brukt av norsk-amerikaneren Thorstein Veblen) hvor teknologi blir den sentrale årsaken bak samfunnsmessige og kulturelle endringer. “Technology marches in seven-league boots from one ruthless, revolutionary conquest to another, tearing down old factories and industries, flinging up new processes with terrifying rapidity“, skrev Charles Beard rundt 1926 om det fenomen som i dag gjerne omtales som “disruptive teknologier” i forbindelse  med musikkindustri, avisproduksjon og forlagsvirksomhet. “This was all inevitable“, skriver Anderson i sin artikkel.

Teknologisk determinisme har vært vanlig i medieteori (Ong, McLuhan, Kittler, Eisenstein, Postman), og slike teorier har i særlig grad blitt tatt opp i den akademiske kanon om digitale medier. Men teknologisk determinisme er høyst problematisk, tvilsom historieskriving og gir et svakt fundament for akademisk forskning. I akademia har man heldigvis gått tilbake på det, men det er fremdeles lett å finne slike posisjoner i den offentlige debatten. Som regel brukes de til å underbygge en konkret agenda, eller til allmenn agitasjon for fildeling, ny teknologi ol.

Det betyr ikke at det motsatte, det som betegnes som sosial determinisme, er bedre. Begge deler innebærer en reduksjonisme som kan føre til selektiv empiri og overforenklinger av svært komplekse forhold.

“The future is already here – it’s just not evenly distributed” – Gibson

Jeg liker Gibsons sitat. Kilden til det vi tar for gitt i morgen, er i blant oss i dag. De tingene Anderson knytter til post-web-æraen, var en naturlig del av web-æraen. Han er inne på det selv når han beskriver web 2.0 som “simply Web 1.0 that works”.

Bruddfortellinger undertrykker kontinuitet og unike historiske sammenhenger. World Wide Web har vært revolusjonerende, men var i sitt utspring et ektefødt barn av vestlig tekstkultur. Samtidig har det blitt til noe mye mer enn det var ment som, men det er bare i historiens bakspeil at det oppleves som en selvfølge og resultat av lovmessighet at ting er blitt som de er blitt. Om fremtiden er her allerede, er det antagelig bare som én blant flere mulige fremtider. Det er fremdeles spennende hvordan vi kommer oss dit.

http://eu.techcrunch.com/2010/08/23/why-social-media-projects-fail-%E2%80%93-a-european-perspective/

Særlig godt liker jeg “87% had to correct their social media expectations”. Det kan være et godt poeng å ta med seg nå som presset på å bruke sosiale medier er såpass stort i bedrifter og i det offentlige. Vi lever i tiden, forventer effektivitet, og da gjelder sosiale medier. Men slike prosjekter feiler de som alle andre, eller lever ikke opp til forventningene

Jeg synes ’sosiale medier’ er spennende så det holder, men det er ikke til å komme unna at det er svært vagt begrep. Og det jeg har lest av litteratur om emnet er rimelig overfladisk og anektdotisk. Det kan være interessant å lese ‘case studier’ om Facebook, Flickr, etc., men overføringsverdien er ikke nødvendigvis så stor.

‘Sosiale medier’ i dag er litt som ‘hjemmesider’ på nittitallet. Alle syntes det var viktig, men visste ikke helt hvorfor og hvordan. I ly av hjemmeside-begrepet vokste det fram et utall strategier rundt handel, publisering, informasjonsvirksomhet, reklame, forretningsmodeller og teknologi på web, og i dag har vi lagt ‘hjemmeside’ så godt som bak oss. Det håper jeg også skjer med ’sosiale medier’.

Personlig tror jeg ikke det hjelper at  ’sosiale medier’ delvis er blitt kuppet av markedsføring. Men er den første innskytelsen når du hører ’sosiale medier’ å hyre et ungt firma for å lage en ‘viral marketing video’ for YouTube, tror jeg du allerede har tapt.

Utgangspunktet for en sosiale medier-strategi bør ikke være en PowerPoint/Keynote-presentasjon best egnet for Buzzword-bingo. Utgangspunktet bør være spørsmålet: Er det lurt å snakke med kundene sine? Og da bør du f.eks. svare:  ‘Ja, fordi det kan gi mer tilfredse kunder’ og ‘Ja, fordi da kan vi, og sikkert kundene også, lære noe av det’.

Ta utgangspunkt i den dagligdagse kommunikasjonen. Ikke snakk først med de som lager markedsføringskampanjer, men de som snakker med kunder (eller tilsvarende) til daglig om salg, support og annen kundeservice. Teorien om sosiale objekter er også en god start — det bør være noe der å snakke om.

Man kan ta utgangspunkt i kantinetesten: Hvordan snakker man om bedriften/organisasjonen din over lunsjbordet? Er det mest om opplevelse av service, omdømme, produkt-/tjenestekvalitet, eller mest  i forbindelse med interesser ol. som folk har? Hvem i bedriften/organisasjonen burde sitte ved bordet og delta i samtalen? Hvem burde ikke? Og hvem ville ha mest glede av å delta i samtalen? (Hvis du svarer ledelse, produksjon og mellomledelse har du kanskje et problem :-)

Hvordan man svarer på disse spørsmålene, kan gi en pekepinn på om man bør satse mest på god gammel kundeservice, eller om kan begi seg inn på de mer hippe strategiene ved sosiale medier.

• e-bøker går forbi hardperm i salg på Amazon
• Stieg Larsson er første forfatter som har solgt over 1 million av en e-bok
• konsolidering og priskonkurranse i lesebrettmarkedet
• og ikke minst har jeg personlig kjøpt og lest flere e-bøker i sommer :)

Her hjemme venter man derimot fremdeles på lanseringen av en ny og større e-boksatsning fra forlagene. En viktig grunn til at det tar tid, er at det fremdeles ikke er momsfritak på e-bøker, og det regnes rimelig nok for å være et viktig hinder.

Men, ærlig talt, utfordringen om momsfritak er gammelt nytt og burde vært ordnet for lenge siden. Helt på slutten av 90-tallet en gang satt jeg en kort tid i et utvalg for digitale medier i forleggerforeningen. Noe av det jeg gjorde der var å skrive et notat om momsproblematikken for e-bøker. Da hadde man i mange år vært klar over paradokset med at digitale utgaver av bøker ikke fikk momsfritak. Den gamle sjefen min sa det slik at momsfritak forutsatte at du kunne stille teksten på høykant  — neppe et stort kulturpolitisk poeng, egentlig.

På slutten av 90-tallet kom de første dedikerte e-bokapparatene og samtidig ble teknologien bak e-ink (som brukes i Kindle ol.) lansert. Det var på tide å se nærmere på momsproblematikken, og derfor notatet. Så når forleggerne nå maser om dette over ti år senere, bekrefter de egentlig bare fordommene om at forlagene er trege og bakstreverske. Mye av det jeg skrev i notatet er antagelig gyldig ennå:

Lydbøker har momsfritak

Det finnes presedens på at momsfritaket utvides til andre kanaler/medier. Lydbøker har momsfritak. Forutsetningen er at det gjelder parallellutgaver, dvs. at boken må finnes i papirversjon. Tilsvarende ordning kunne man også lage for e-bøker. Det er ikke en optimal løsning, siden det begrenser mulighetene for ekperimentering med e-bokformatet og reduserer muligheten for rene e-bøker. Men det er i hvertfall en mulig vei ut av problemet for nå.

Tjeneste vs. produkt

Men et problem er at e-bøker havner i en helt annen kategori enn papirbøker. Digitale utgaver av bøker og aviser (nettaviser får samme momsproblemet hvis de innfører betaling) betraktes gjerne som tjenester og ikke produkter. Det er en OECD-greie og skaper selvfølgelig hodebry siden avgrensningene mot andre tjenester blir annerledes enn for det samme innholdet i fysisk produktform. Så når man sier at boka er den samme om den trykkes på papir eller distribueres digitalt, så er det altså ikke slik i byråkrativerdenen.

Kulturpolitikk

Momsfritak er en het politisk potet. For det første handler det om avgiftspolitikk generelt, som jo er et politisk minefelt. Og hvis man aksepterer at vi generelt har moms, så blir jo momsfritak en form for subsidie — og subsidiepolitikk er jo ikke akkurat mindre betent. Momsfritak innen kulturområdet innebærer i tillegg en form for verdidom. Noen kulturelle ytringer er viktigere enn andre og skal derfor subsidieres, jfr. debatten om aviser og magasiner. Blander man avgiftspolitikk, subsidier og verdispørsmål i en og samme suppe i Norge, så er man garantert minimal politisk enighet og uendelig med utredninger.

Momsfritak er en upresis støtte

Selv de som gladelig deler ut midler til kulturnorge, kan være skeptiske til momsfritak. Bla. Arbeiderpartiet har en historie om å være kritiske til denne formen for støtte, siden støtten er veldig upresis (kampen om momsfritak på e-bøker burde vært tatt under siste Bondevik-regjering). Hvem tjener f.eks. mest på momsfritaket på bøker?

Forestillingen om momsfritak er at det gir tilsvarende billigere priser for sluttkunder, men vi vet fra matvarebransjen at det jo ikke er en selvfølge. La oss si at en populær vare normalt koster kr. 10,- og får momsfritak på kr. 2,-.  Men alle involverte vet at kundene kan betale kr. 10,-, og alle vil derfor ha sin del av de to kronene. En ny pris på kr. 8,- forutsetter full konkurranse i alle ledd i verdikjeden, og både i matvare- og forlagsbransjen er det langt fra tilfelle. Gevinsten av momsfritak fordeles antagelig langs verdikjeden ut fra styrkeforhold mellom leddene og konkurransesituasjonen i hvert ledd. Kundene får nok mest, men bla butikkjedene tar klart sin del — både av momsfritak på mat og bøker.

Momsfritak på bøker er blant annet derfor en idiotisk måte å støtte forfattere på, siden svært lite av et momsfritak tilfaller denne gruppen. Samtidig tilsier konkurransen med internasjonale forlag at man får et momsfritak.

Men på sikt vil kanskje det største problemet ikke være momsfritak, men en mangel på støtte tilsvarende innkjøpsordningen,  som jo er en viktigere støtte fordi den i større grad blir produksjonsrettet. En smal norsk bok selger kanskje bare 100-500 eksemplarer over disk, og det vil ikke øke dramatisk med e-bøker. Innkjøpsordningen garanterer en minimumsinntekt på disse bokutgivelsene som er mye viktigere enn momsfritak, og det gjelder for det store flertallet av norske bokutgivelser. Men, som Joachim Lund skriver i en kommentar i Aftenposten, kan ikke en slik ordning overføres direkte til nett.

Momsfritak er kanskje det største hinderet akkurat nå, men på sikt blir det nok viktigere med mer direkte støtte hvis målet er å verne om det norske språket. I mellomtiden er det uansett best bare å sette i gang. La meg slippe å vente i nye ti år!

Mer interessant er kanskje The Guardians satsning på The Guardian Open Platform som lanseres nå på samme tid etter en periode i beta. The Guardian følger dermed en helt annen strategi enn The Times/Sunday Times.

Mens Murdoch strategi er ‘oldschool’ er The Guardians mer i tråd med forventningene til Web 2.0 etc. Det betyr jo selvfølgelig ikke at Guardian vil lykkes, men API-satsningen kan uansett gi viktige bidrag til utviklingen av nettaviser. I tillegg til nye forretningsmodeller er det klart et behov for nyutvikling innen  nettavisformatet. Mens papiraviser kan, innimellom, være både veldesignede og lesbare, har nettaviser en tendens til å se ut som digitaliserte select-kataloger.

Et formeksperiment basert på Guardians API, Today’s Guardian, drar dette i en hel annen retning. Det er en nettavis som ligner mer på formatene som har dukket opp med iPad (se også Wired’s iPad-app avslørt), med sin kombinasjon av horisontal og vertikal skrolling.

Det er vel for minimalistisk til å bli noen slager, men er et interessant bidrag i debatten om lesbarhet (se også Design for Readability First hvor jeg fant lenken). Det kan også være verdt å nevne i den sammenhengen at de to avisene som nå lukkes inne bak betalingsmuren i forkant av dette relanseres i ny og mer lesbar design. Om det nye formatet holder for å lokke til seg betalingskunder, er usikkert, men de formateksperimentene vi nå ser, vil uansett være verdifulle.

Wired fikk problemer da Apple la begrensninger på bruk av Flash-verktøy for produksjon av App-er, men med hjelp av Adobe og nyutviklet teknologi (ikke basert på Flash), lanserte de likevel sin iPad-app nå nylig. Adobe på sin side er så fornøyd at de nå lanserer teknologien som plattform for andre utgivere.

Men de har motatt kritikk, også. Blant annet fra en blogger som har ‘hacket’ en slik iPad-utgave av Wired, og som er lite imponert. Det viser seg at en iPad-utgave bare består av ca. 500 Mb med bilder av sider, noe multimedia, og svært begrenset interaktivitet. Det har blitt kommentert at iPad-utgaven ser veldig ‘papir’ ut, og det er ikke så rart. De har rett og slett brukt et layout-program beregnet for trykk, og generert en haug med bilder av ‘papir’-sider som blir vist i et slags fancy bildeviser-program.

Dette er en helt legitim produksjonsprosess, selvfølgelig, men spesielt avansert og framtidsrettet er det vel ikke. Det minner meg på et lite eksperiment jeg gjorde for å se om en digital fotoramme kunne brukes som e-bok. Jeg kjøpte en e-bok i pdf. denne ble konvertert til en haug med bilder av sider, og jeg brukte fotorammen til å bla i sidene. Poenget var å vise at for all opphausing, så er e-bok-teknologi rimelig banale greier. Men nå skjønner jeg jo at det jeg gjorde var ‘bleeding edge’ :)

Ser man bort fra det teknologiske, så viser resultatet et lite innblikk i de strategiske vurderingene. I overgangen til iPad er det tydeligvis god layout i kombinasjon med iPad-ens generelle brukervennlighet som er innsalgsargumentet. Dette på bekostning av mer avansert bruk og interaktivitet, som f.eks mulighet for:

• god lenking
• simuleringer/interaktive animasjoner
• avanserte illustrasjoner og diagrammer
• koblinger mot sosiale medier mm.

Valget er kasnkje ikke så rart, siden bruk av slik avansert interaktivitet vil øke produksjonskostnadene i motsetning til en produksjonslinje som blir veldig lik den for trykk. Dermed blir det naturlig å prøve ut en slik variant først. Spørsmålet er om det holder i lengden, og om Wired’s iPad app ikke heller er et uttrykk for et overgangsfenomen, enn et varig format for framtiden.

Lenker:

Adobe Unveils Apple-Compliant ‘Digital Publishing Platform’ for iPad Media Apps

Is This Really The Future of Magazines or Why Didn’t They Just Use HTML 5?

De fleste slike tjenester tilbyr allerede API-er for å hente ut slik data i andre sammenhenger enn på tjenestenes egne nettsider, men det er ingen felles måte å gjøre det på. Tanken bak Activity Streams er at data om slike aktiviteter skal kunne deles som feeds på linje med nyhetsoppdateringer. Når flere tjenester tilbyr slike aktivitetsfeeds, kan disse presenteres samlet i en grei oversikt for brukere som abonnerer på disse tjenestene. Foreløpig støttes det av en del, som Google, Facebook, MySpace, Windows Live og en del andre, men f.eks. ikke Twitter. Så det gjenstår å se om det får det omfang som det helst krever.

Men det er et interessant konsept som passer inn i det tekniske arbeidet jeg allerede gjør med feeds-teknologi, så jeg skal se om jeg ikke klarer å inkludere det på et vis. Det å lese og generere slike aktivitetsfeeds kan være relevant både i museums- og e-læringssammenheng. Selv om en slik aktivitetsfeed som oftest knyttes til personer, er det ingenting i veien for at det også kan knyttes til institusjon, sted eller gjenstand. Et kulturminne i det fri kan generere sin egen aktivitetsfeed basert på besøk og aktiviteter på stedet, eller et museum kan på sine nettsider presentere en samlet oversikt over hva de gjør på Twitter, Buzz, Facebook ol.

Aktivitetsteori

En aktivitet i en slik ‘activity stream’ består i hovedsak av en aktør, et verb og et objekt. Setningen ‘Ola poster status’ beskriver en aktivitet hvor Ola (aktør) poster (verb) status (objekt). Det ligner kanskje litt på setningsanalyse, men f.eks. et ‘verb’ vil i denne sammenhengen også kunne bety en litt mer omfattende verb-sammenstilling for å dekke en hel handling.

Sosial media i form av webtjenester tilbyr gjerne et sett av ‘verb’ og ‘objekter’. Flickr har verb som ‘laste opp’, ‘tagge’ol., og objekter som ‘bilder’, ‘fotoalbum’ osv. Facebook satser mye på verbet ‘like’ om dagen, men har egentlig et veldig rikt utvalg i både ‘verb’ og ‘objekter’ som tilsammen beskriver hva du kan gjøre på tjenesten.

De som står bak Activity Streams refererer blant annet til aktivitetsteori i skandinavisk tapning (Cultural Historical Activity Theory), og det synes jeg er litt festlig siden jeg nettopp var på et forskerkurs med det som tema. I tillegg nevnes også konseptet om sosiale objekter, som er et veldig interessant konsept i tilknytning til sosiale medier. Utgangspunktet er at sosiale nettverk ikke bare består av mennesker, men også objekter som deles av disse og at det dermed heller er snakk om sosio-materielle nettverk.

Tanken er at sosiale medier fungerer bedre hvis aktivitetene på tjenestene blir sentrert rundt slike sosiale objekter nettopp for ikke å bare bli koblinger mellom mennesker. Det er disse sosiale objektene som folk møtes og danner samfunn rundt. På Flickr er det f.eks. bildene som fungerer som sosiale objekter, på Amazon er det bøker. Idéen om sosiale objekter er rimeligvis også blitt tatt opp i museumssammenheng — ikke så rart, siden museum nettopp er en arketype på et sosialt medium organisert rundt objekter.

La oss, som et tankeeksperiment, se for oss at boken aldri ble oppfunnet. Dvs. at kodeks-formatet aldri ble videreutviklet til det vi forbinder med bok i dag, og at vi i hele denne tiden i stedet hadde forholdt oss til skriftruller. I forbindelse med datamaskiner ville noen til slutt utvikle e-skriftruller, og Kindle på App-store ville være en applikasjon for å lese slike e-kriftruller og ikke e-bøker. Hvor annerledes ville denne applikasjonen ha vært i forhold til den vi faktisk har for e-bøker?

Antagelig ville ikke forskjellen ha vært så stor. Det er lite med denne applikasjonen som ikke skriftrull kunne være et forelegg for. På iPhone/iPod prøver de ikke en gang å lage en bla-effekt, slik som man har gjort andre steder (f.eks. iPad). Man skroller rett og slett teksten sideveis slik man ville ha rullet en skriftrull. Bla-effekten er uansett en ren visuell effekt uten noen annen funksjon — tilsvarende alle de overgangene man kan bruke i Powerpoint og andre presentasjonsprogrammer.

Det er en navigasjonsfunksjon i Kindle-applikasjonen, tilsvarende sidenummerering, hvor man kan gå til ulike nummererte steder i teksten. Men paginering ble ikke vanlig før etter 1550, og i vår alternative historie ville kanskje en tilsvarende egenskap ha blitt introdusert for skriftruller. Skriftruller ble faktisk i noen tilfeller brettet omtrent som trekkspill for å lette navigasjonen, så en viss utvikling på området hadde ikke vært utenkelig. I forbindelse med Torah brukes vel versestruktur for navigering, og selv med paginering er versestruktur den primære navigasjonsmåten for å finne ’steder’ i teksten i bibelen.

Eriksens forslag er forståelig fra hans perspektiv, men spørsmålet er om Wikipedia-miljøet er interessert i en slik arbeidsdeling. Forleden var jeg på en større konferanse om Museums and the Web i USA. Det var på mange måter en veldig god konferanse, og noe av det mest interessante var Wikimedia Foundations (som er ansvarlig for Wikipedia) klare tilstedeværelse på konferansen. De hadde en tydelig uttalt agenda for sin deltagelse:

Wikipedia er veldig god på populærkultur, men ikke så god på fagstoff generelt. Målet nå er å samarbeide med fagmiljøer som museer for å styrke fagdelen.

Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men de satset hardt med heldags workshop før konferansen, flere poster ellers i programmet og en tydelig deltagelse i debatter og sosial mingling. Noe av det som er interessant i forhold til vår debatt, var at de ikke nødvendigvis så for seg at museene skrev selv. Museene der er private/tildels kommersielle institusjoner, og det å lage artikler kan fort oppfattes som egenreklame. Så det ble mer lagt vekt på ulike former for samarbeid og det å gi tilgang til kilder og referanser for de om skriver.

Her i Norge ser jeg at initiativet er videreført av Wikimedia Norge overfor universitetene: Etterlyser norske «wikidemikere», men her virker det som om de ser for seg at akademikerne skriver artikler direkte. Akkurat det er vel ikke helt uproblematisk i forhold til dugnadsmodellen som ligger bak Wikipedia. Med en gang noen blir betalt for å skrive i Wikipedia — og det skjer med en gang museums- eller universitetsansatte skriver i Wikipedia i arbeidstiden og/eller som del av publiseringsarbeidet, så blir ting fort trøblete. Det er et fora for amatører (i betydningen av at man gjør det fordi man liker det) og virker foreløpig ikke som helt forenelig med profesjonell (man gjør det fordi man får betalt) eller semiprofesjonell innsats.

Kanskje er samarbeids- og kildemodellen også veien å gå her. Institusjoner som museer og universiteter bør i så måte ha egne publiseringsstrategier, også hvis de skal være til hjelp for Wikipedia. Kanskje er det derfor likvel en god idé å etablere en plattform for den type publisering, ikke som konkurrent eller kompletterende alternativ til Wikipedia, men som kildegrunnlag for både seg selv, Wikipedia og evt. andre initiativ — ikke minst læremidler på nett. Kanskje er det et problem at elever siterer Wikipedia, men det hadde vel vært mindre av et problem hvis man der fant referanser til gode og spennende kilder.

Men, og det er et stort MEN her, man må ikke se seg blind på leksikonsjangeren eller -formatet, verken i den tradisjonelle varianten eller den nyere Wikipediavarianten. Hvem i våre hjernevasktider skal kvalitetssikre eller signere artikkelen om ‘kjønn’? Kanskje bør man finne en annen form enn den litt konsoliderende og beskrivende leksikonvarianten, en form som i større grad tar opp i seg dynamikken i det vitenskapelige arbeidet. Noe som lå litt mer mellom leksikon og forskningsjournalistikk. Det er ikke slik at all sjanger- og formatinnovasjon på web er over og alle nå må bruke wiki.

Men dette er en debatt som pågår i sektoren og som jeg selv har deltatt i tidligere. Problemstillingen er om museene i sin digitale strategi skal prioritere å gi tilgang til samlingene sine — også det som er i magasiner og ikke stilles ut, eller prioritere å formidle den historiske konteksten for den type objekter de stiller ut, som f.eks. ølboller. Riise er tilhenger av det siste, mens jeg personlig mener tilgang er viktig. Jeg forstår likevel innsigelsene, og problemet slik jeg ser det, er at tilgang på samlingene kanskje ikke er gjort på den rette måten. Riise bruker analogien om at døren til magasinene er åpen slik at publikum kan gå inn og kikke, men det gidder de ikke. Det er en grei analogi og kan utdypes. Tilgang slik det fungerer i dag, betyr at publikum må inn i magasinene og kikke rundt i hyllene der tingene ligger, men uten å røre eller kunne gjøre noe mer. Men hva om tilgang kunne bety at publikum f.eks. kunne ta med seg gjenstander hjem?

Tilgang uten en delestrategi fungerer bare halvveis

Tilgang er viktig, men en strategi for tilgang må suppleres med strategi for deling, og det er her museene i dag kommer til kort. Hvis vi ser på noen av de siste satsningene som:

• Digitalt museum
• Arkeologisamlingene
• Kulturminneløypa
• Digitalt fortalt
• Oslobilder
• Kulturminneatlas for kvadraturen

… så er det særlig en ting som går igjen, og det er at det er, om enn i varierende grad, veldig komplisert å bruke data fra disse portalene — ikke minst hvis man vil prøve å koble informasjon fra de ulike portalene sammen (jfr. også Arkeologisamlinger på nett og Kulturminneløyper og byvandring). Disse portalene fungerer i stor grad som siloer hvor det er mye å finne, men lite å hente.

Riises alternativ er det han kaller Museumswiki:

[...] – hvor faktaopplysninger fra museene og subjektive opplevelser og historier fra publikum står sammen.

– De aller fleste som bruker tid på nettet i dag, gjør det gjennom tilknytning til sosiale medier, der medvirkning og det å skape sin egen verden rundt egne interesse er det viktigste. De vil ikke nødvendigvis kun være mottaker av informasjon som andre deler ut.

Det virker som Riise ønsker seg en kombinasjon av Wikipedia, lokalhistoriewiki.no, Digitalt museum, Digitalt fortalt, mm. Greia er at disse tjenestene allerede eksisterer. Å bruke tid og krefter på å replikere funksjonalitet fra alle disse tjenestene, er bortkastet tid og krefter.

Urtegård fra ABM-utvikling forsvarer på sin side Digitalt museum med at etter at samlingene er gjort tilgjenglige, så kan man gå videre:

- Så, om ikke alt for lenge blir det kanskje mulig å finne ut at en ølbolle, det er et drikkekar av tre, som ble brukt til å servere øl i helt frem til 1800-tallet i Norge. Kanskje kan en til og med finne en historie eller to om hva som har hendt under et drikkegilde – rundt en slik bolle – en gang for lenge siden.

Men … Googler jeg ølbolle, får jeg første treff i Wikipedia (Digitalt museum dukker først opp på side 2) Hva står det der? Jo, nettopp at ølboller, drikkekar av tre, var vanlig fram til 1800-tallet, i tillegg til et vers av Petter Dass som beskriver ølbollen i bruk.

Utfordringen for museene er 1) hvordan bruke alle disse eksisterende tjenestene, egne og andres, til å formidle og spre data, 2) hvordan dele, kombinere og bruke data fra disse tjenestene, egne og andres, og bruke det i formidling, undervisning og forskning, 3) hvordan oppgradere egne tjenester hvis 1) og 2) fungerer dårlig i dag.

Tenk nytt, både teknologisk og organisasjonsmessig. Se hva f.eks. British Museum gjør.

Akkurat nå er ikke svaret en ny portal eller museumswiki. Portalstrategien er gått ut på dato, og vi må gi oss før vi får flere portaler enn ølboller!

Personlig tror jeg toget er gått for Store Norske. Jeg kan på en måte forstå de som mener at det er et tap, men slik som det er i dag ligger det altfor stor risiko å binde opp varige driftsmidler i et prosjekt som har feilet. Det er ikke bare et spørsmål om vi har råd til et offentlig kvalitetssikret leksikon, men om vi har råd til å gå inn i akkurat det prosjektet med all den usikkerhet som hefter ved det. Det er tross alt penger vi kan bruke til andre ting, og timingen for å satse å nettleksikon er ekstremt dårlig.

Å la universitetene overta ansvaret, kan også bidra til å svekke både Wikipedia og Store Norske, siden mange bidragsytere til Wikipedia kommer fra den sektoren og det vil kunne skape en uheldig konkurransesituasjon internt om tid- og ressursbruk.

Men samtidig er det et poeng for meg at vi ikke tar for lett på kritikken av Wikipedia. Selv om mye av kritikken er uberettighet pr. i dag, så må alle være forberedt på at når Wikipedia går fra opposisjon til posisjon i leksikonverdenen, vil det kunne gi nye, større eller mer kritiske utfordringer i forhold til kvalitetssikring. Et slags kompromiss kan være en videreutvikling av den passive redaksjonsmodellen.

Vi kjenner denne modellen fra nettaviser med kommentarfunksjon. Innleggene godkjennes ikke på forhånd, men fjernes hvis man blir gjort oppmerksom på at de bryter med redaksjonens retningslinjer i forhold til redaktørplakat og presseskikk ol. Slik fungerer vel Wikipedia i dag også. Oppslag redigeres eller fjernes hvis upresis eller feilaktig informasjon blir lagt inn, og i visse tilfeller kan omdiskuterte oppslag også låses for redigering av ‘allmuen’  — hvis jeg har forstått det riktig.

Et alternativ til at universitetene tar ansvar for å drifte et helt leksikon, kan være at de i større grad tar ansvar for å overvåke og fungere som passive redaksjoner i forhold til WIkipedia. Et fagmiljø ved universitet, høyskole, museum el., kan gå inn og lage en liste over oppslag knyttet til faget og overvåke endringer på denne listen. Wikipedia inneholder nok funksjonalitet til at slik overvåking i høy grad kan automatiseres i forhold til arbeidsflyt, og det er også mulig å lage eksterne klienter med annen funsjonalitet som kan effektivisere dette arbeidet. Noe ekstra midler vil det hele kreve, men antagelig brøkdelen av hva det vil koste hvis de samme miljøene skal drifte et helt leksikon.

Et kompromiss fra Wikipedia sin side, kan være at man i slike oppslag kan få en logo el. som sier noe om hvilke faglige passive redaksjoner som overvåker oppslagene. Og man kan gjerne få med en meldingsknapp som kan brukes til å flagge oppslaget på samme måte som ved kommentarfunksjoner. Det kan være en god idé at lekfolk og andre som normalt ikke er bidragsytere kan melde sin uro uten å måtte gå inn og redigere siden.

Jeg tror utfordringen for Wikipedia er å finne gode løsninger på hvordan frivillig og faglig innsats kan kombineres på en måtte som føles meningsfull for begge parter, og da må man nok kompromisse litt innenfor den foreliggende redaksjonsmodellen. Til gjengjeld bør Wikipedia få tilgang til Store Norskes innhold vederlagsfritt.