NDLA og den nye økonomien

February 17, 2010

NDLA-debatten ruller videre. Jon Hoem har et innlegg, NDLA møter nordavind fra alle kanter, hvor han tar for seg Karianne Bjellås Giljes leder i Prosa. Her skriver han bl.a.:

Den bakenforliggende realiteten er en dreining vekk fra eksemplarer som en begrenset vare i retning av fri tilgang til kopierbare ressurser.

Dette er en type argument som ofte dukker opp i debatten både om NDLA og annet. Særlig var de populære rundt årtusenskiftet da de var en del av det som ble kalt “den nye øknonomien“. Når det gjelder digitale medier ble de tidlig framført av folk som Esther Dyson og Nicholas Negroponte, men særlig magasinet Wired har vært viktig her, jfr:

• Kevin Kelly: New Rules for the new Economy
• Chris Anderson: The Long Tail og Free! Why $0.00 Is the Future of Business

(I tillegg er jeg fristet til å trekke inn Clayton Christensens teori om disruptive innovasjoner, selv om han ikke representerer Wired.)

Nå liker jeg Wired godt og har lest det siden det startet, men det er viktig å huske i denne sammenhengen at Wired representerer en slags ‘blå anarkisme’ (for å sette det på spissen), dvs. en blanding av sterk markeds- og sosiokulturell liberalisme med delvis røtter i 60-talls motkultur, og som trives særlig godt i California rundt San Fransisco.

Når de argumenterer for gratis, er det fordi i et perfekt marked, så vil prisene tendere mot hva det koster å produsere varen. Hvis det koster null (jfr. kostnadene ved å reprodusere en digital fil), vil også prisene gå mot null. Det de ser som alternativet, er altså en økonomi basert på overflod og ikke knapphet.

Men det er altså en argumentasjon basert på markedsmekanismer, og jeg ser det som dypt ironisk at Hoem i sitt innlegg argumenterer mot konkurranse og marked med henvisning til den samme “nye økonomien”.

Men samtidig er det kanskje ikke så rart. I Norge argumenter man også gjerne for at prisen skal være lik produksjonsprisen, men der “ny økonomi” prøver å forklare et fenomen, så er det i Norge ofte snakk om hva som bør være riktig pris, med røtter i vår(e) motkultur(er) tuftet på pietisme og arbeiderbevegelse. Å ta noe særlig mer enn det koster å produsere, er griskhet og utnyttelse. Hvis det koster null, bør prisen også være null.

Disse to versjonene av gratis, er og bør (jfr. den klassiske vitenskapsfilosofiske diskusjonen), sauses gjerne sammen, og det gir bla. grunnlag for en del uhellige allianser når det gjelder forsvaret for fildeling.

Men vi er tjent med å huske på de ikke er det samme. For lærmiddelmarkedet er langt fra noe perfekt marked, uansett NDLA eller ikke. Og det er for meg ennå mer ironisk at forlagene på sin side argumenteter for mer marked og konkurranse, mens NDLA-tilhengerne til tider ser ut til — ut fra en slags pliktfølelse — å ville reparere et marked hvor den nye økonomien ikke fungerer godt nok .

Filed under: diverse