Drømmen om mellomformatet

March 9, 2010

Rune Mathisen har i en bloggpost, Å lage sine egne lærebøker – framtidas NDLA?, beskrevet hvordan man kan sette sammen egne lærebøker vha av funksjonalitet i Wikipedia og Flexbook. Det underliggende premisset er at slikt bør være mulig også på NDLA sine sider. Det er greit nok, men det jeg synes er mest interessant i bloggposten er følgende avsnitt:

Det er også litt synd at begge løsningene holder fast ved det tradisjonelle bokmetaforen. Sluttresultatet ser ut som og oppfører seg som den tradisjonelle boka, her er det sider, tekst og (statiske) bilder. Hva med animasjoner, hvorfor utelate det når mediet er digitalt? Og må stoffet organiseres lineært? Er det mulig å slutte å tenke “sider”, og kanskje heller tenke “noder” i et nettverk?

Umiddelbart virker ønsket om å gå bort fra bokmetaforen og sider til noder og nettverk litt pussig. Hvis det er det man vil, så er det jo strengt tatt bare å bruke Wikipedia slik det foreligger uten å bruke bokfunksjonaliteten? Er det ikke akkurat noder og nettverk web dreier seg om?

Men slik jeg tolker det, ligger det i dette sitatet et ønske om noe som ligger mellom bok og full web: et slags mellomformat som forener bokas kvaliteter ved å være et avgrenset, oversiktelig og samlende stk. innhold, men som likevel utnytter det dynamiske, interaktive og fleksible som vi finner i dagens web. Det er særlig to ting ved dette jeg finner interessant:

1. Det er en del av den trenden som vi i dag særlig ser knyttet til lanseringen av iPad og drømmen om å finne nye muligheter for magasin- og bokforlag i formater som kan distribueres via App-store eller lignende, og som forener nettopp de to kvalitetene. Det har avfødd en frenetisk prototypevirksomhet som har gitt oss mye spennende, sist representert ved Hvordan Penguin ser for seg fremtidens bøker.
2. Det andre er at dette minner mistenkelig om hva vi drev på med på nittitallet med satsningen på multimedia på cd-rom. Det var nettopp drømmen om å lage produkter som var noe mer og annet enn bøker, noe som utnyttet skjermmediet for hva det var verdt med film, interaktivitet, fleksibel navigasjon, spillelementer osv. Folk snakket om “Levende bøker”, “Expanded books“, og tilsvarende konsepter. Og ikke minst CD-ROM versjonen av Sofies verden.

Disse to forholdene henger litt sammen. Det er ikke tilfeldig at Penguins visjon er basert på imprintforlaget Dorling Kindersleys  bøker. Dorling Kindersley var en av de virkelig store aktørene på multimedia og cd-rom.

Det kan kanskje virke litt bakstreversk å se tilbake på den tiden som nå oppleves som veldig utdatert. Men ser man bort fra umoden teknologi og et distribusjonsmedium (cd-rom) som ikke hadde framtiden foran seg, så skjedde det faktisk mye interessant. Det var en voldsom eksperimentering med design og formater basert på en usvikelig entusiasme for å lage underholdene og informative multimediatitler. Hvis man brushet opp noen av Voyager Companys titler teknisk og publiserte de på nett eller iPhone, ville mye fremdeles se nytt og friskt ut.

Overgangen til web var selvfølelig viktig og ga enorme muligheter, men begrensningene på web dengang ga et kraftig tilbakeslag i forhold til den form- og mediemessige utviklingen av multimedia som cd-rom-satsningen representerte. Flash og slike ting var ikke helt det det er blitt til nå, og båndbredde og datakraft tillot streaming mest for eksperimentelle formål — hvis i det hele tatt. Digitale læremidler ble mye tekst pluss litt bilder, og i beste fall litt vågal eksperimentering med Java-applets

Det gikk noen år før man kunne ta opp tråden igjen på web. I mellomtiden hadde fokuset flyttet seg fra interaktive læremidler til det mer systemtekniske. Det vil si innføring av kursplattformer, LMS-er (Learning Management System), CMS-er (Content Management Systems), portaler, metadatasystemer, e-læringsstandarder og lignende. Noen av cd-rom-aktørene fortsatte multimediesatsningen på web, men i det store og hele ble det mer snakk om abstrakte læringsobjekter enn om utviklingen av mer konkrete sjangrer og uttrykk for digitale læremidler.

Rune Mathisens sammensatte wikipedialærbok representerer et gjennombrudd for den systemtekniske satsningen. Nå er det blitt mulig det man drømte om på tidlig 00-tall; å sette sammen et læremiddel basert på enkeltobjekter og distribuere det gjennom portaler ol. i stor skala etc. Men som produkt isolert sett, og betraktet i forhold til form- og sjangermessig utvikling av læremidler, er det mindre imponerende. Det er ikke til forkleinelse for Rune Mathisen som i og for seg har gjort en god jobb, men, og som han selv gir uttrykk for, det er et steg tilbake til mye tekst pluss litt bilder.

Hvis vi sammenligner med den utviklingen som dataspill har gjennomgått i samme periode, så ser vi det er rom for å gjøre mye med digitale læremidler i form av utvikling av formater, sjangre og designmessige uttrykk. I dag er vi i den situasjonen at vi kan forene 90-tallets eksperimentvilje med dagens teknologi. Vi kan kombinere format- og sjangerutvikling med de stordriftsfordeler den systemtekniske utviklingen har gitt oss, og gi et løft til hele feltet. Det er denne drømmen som iPad og lignende representerer for mange av oss, og som gjør at vi nå rister av oss støvet og tenker at nå skal det bli moro igjen:)

Filed under: diverse