Digi kunne forleden melde at Microsoft nå lanserer noe de kaller OData (Open data protocol) som skal forenkle datautveksling på web. Grunnen til at jeg blogger om dette, er at OData bygger på AtomPub-protokollen som også jeg bruker når jeg lager et rammeverk for sjangereksperimenter for kulturminnesektoren.
AtomPub er en utvidelse av syndikeringsstandarden Atom (tilsvarende RSS) som gjør at man i tillegg til å spre innhold, også kan spre funksjonalitet for å skrive tilbake til f.eks. blogger og slikt. Det finner vi f.eks. i Microsofts Writer, et program som er en del av Windows Live-satsningen, som bruker blant annet AtomPub for å kunne fungere som ekstern klient for ulike blogg-tjenester.
Digi-artikkelen lufter en generell bekymring om Microsoft som ofte lager sine egne vrier på standarder, og det er helt på sin plass. Nå har jeg ikke kikket på OData i detalj, men det er et par ting jeg stusser på av det jeg har sett. Men i det store og hele virker det ganske likt hvordan Google bruker AtomPub som grunnlag for sitt GData-api (Google Data Protocol). Er disse likhetene tilfeldig? Neppe! Og til tross for ulikhetene, innebærer det likevel at både Microsoft og Google nå ser ut til å samle seg om AtomPub som alternativ for web-api-ene sine. Det er godt nytt for utviklere.
Det er egentlig ganske greit å utvide AtomPub slik som Google og Microsoft gjør. Det er en fleksibel standard som inneholder gode mekanismer for nettopp for dette. Poenget er at man lager utvidelsene på en måte som gjør at det fremdeles gir mening å lese feeden i en vanlig feed-leser (dvs. at utvidelsene lages med tanke på en fallback-mekanisme i forhold til bruken av basisformatet).
Det er i hvertfall mitt prinsipp når jeg bruker AtomPub. Så hvorfor synes jeg nå det er en god idé i forbindelse med kulturminneformidling? Det er flere grunner:
- En slik standard er en fin måte å spre f.eks. samlingsdata på som gjør at disse dataene kan brukes på ulike måter i ulike sammenhenger.
- Utvidelsesmekanismer gjør det mulig å kombinere standard innhold (tittel, bilder, beskrivelser mm.) med mer spesialisert data som for eksempel geodata og museumsdata for de applikasjonene som kan dra nytte av disse — uten at det ødelegger for de applikasjonene som ikke gjør det.
- Gode skrive-tilbake-mekanismer er viktig hvis man skal åpne for brukermedvirkning og kommentering ol.
Men den kanskje viktigste grunnen for meg, er å utforske alternativer til portaltankegangen . Ryggmarksrefleksen i Norge er ofte å samle ressurser og lage én sentral portal for tilgang til disse ressursene. Det høres lurt ut, men funker ikke så godt i praksis. Det krever mye organisering og komitearbeid, og når en portal er på plass, er det alltid noen som mener det kan gjøres bedre og starter opp noe konkurrerende. I Norge har vi f.eks. NDLA, Utdanning.no og Skolenettet.no som driver offentlige portaler for bla. læremidler — i tillegg til fagportaler (som bla Matematikk.net og Naturfag.no) og forlagsdrevne portaler (som bla Lokus.no og DigLib).I ABM-sektoren er det nå tilsvarende en rekke eksisterende portaler og nye portalinitiativ på gang.
I stedet for å samle alle søk til en portaltjeneste, kan man tenke at ulike tjenester bruker ens måte for å gi tilgang til dataene. I tillegg til å spre data, kan man da også spre funksjonalitet for å jobbe med og presentere disse dataene. Totalt gir det en mer fleksibel måte å tenke tjenester på, enn hele tiden å løse alt med en ny über-portal.
March 28, 2010
Rune Mathisen har i en bloggpost, Å lage sine egne lærebøker – framtidas NDLA?, beskrevet hvordan man kan sette sammen egne lærebøker vha av funksjonalitet i Wikipedia og Flexbook. Det underliggende premisset er at slikt bør være mulig også på NDLA sine sider. Det er greit nok, men det jeg synes er mest interessant i bloggposten er følgende avsnitt:
Det er også litt synd at begge løsningene holder fast ved det tradisjonelle bokmetaforen. Sluttresultatet ser ut som og oppfører seg som den tradisjonelle boka, her er det sider, tekst og (statiske) bilder. Hva med animasjoner, hvorfor utelate det når mediet er digitalt? Og må stoffet organiseres lineært? Er det mulig å slutte å tenke “sider”, og kanskje heller tenke “noder” i et nettverk?
Umiddelbart virker ønsket om å gå bort fra bokmetaforen og sider til noder og nettverk litt pussig. Hvis det er det man vil, så er det jo strengt tatt bare å bruke Wikipedia slik det foreligger uten å bruke bokfunksjonaliteten? Er det ikke akkurat noder og nettverk web dreier seg om?
Men slik jeg tolker det, ligger det i dette sitatet et ønske om noe som ligger mellom bok og full web: et slags mellomformat som forener bokas kvaliteter ved å være et avgrenset, oversiktelig og samlende stk. innhold, men som likevel utnytter det dynamiske, interaktive og fleksible som vi finner i dagens web. Det er særlig to ting ved dette jeg finner interessant:
- Det er en del av den trenden som vi i dag særlig ser knyttet til lanseringen av iPad og drømmen om å finne nye muligheter for magasin- og bokforlag i formater som kan distribueres via App-store eller lignende, og som forener nettopp de to kvalitetene. Det har avfødd en frenetisk prototypevirksomhet som har gitt oss mye spennende, sist representert ved Hvordan Penguin ser for seg fremtidens bøker.
- Det andre er at dette minner mistenkelig om hva vi drev på med på nittitallet med satsningen på multimedia på cd-rom. Det var nettopp drømmen om å lage produkter som var noe mer og annet enn bøker, noe som utnyttet skjermmediet for hva det var verdt med film, interaktivitet, fleksibel navigasjon, spillelementer osv. Folk snakket om “Levende bøker”, “Expanded books“, og tilsvarende konsepter. Og ikke minst CD-ROM versjonen av Sofies verden.
Disse to forholdene henger litt sammen. Det er ikke tilfeldig at Penguins visjon er basert på imprintforlaget Dorling Kindersleys bøker. Dorling Kindersley var en av de virkelig store aktørene på multimedia og cd-rom.
Det kan kanskje virke litt bakstreversk å se tilbake på den tiden som nå oppleves som veldig utdatert. Men ser man bort fra umoden teknologi og et distribusjonsmedium (cd-rom) som ikke hadde framtiden foran seg, så skjedde det faktisk mye interessant. Det var en voldsom eksperimentering med design og formater basert på en usvikelig entusiasme for å lage underholdene og informative multimediatitler. Hvis man brushet opp noen av Voyager Companys titler teknisk og publiserte de på nett eller iPhone, ville mye fremdeles se nytt og friskt ut.
Overgangen til web var selvfølelig viktig og ga enorme muligheter, men begrensningene på web dengang ga et kraftig tilbakeslag i forhold til den form- og mediemessige utviklingen av multimedia som cd-rom-satsningen representerte. Flash og slike ting var ikke helt det det er blitt til nå, og båndbredde og datakraft tillot streaming mest for eksperimentelle formål — hvis i det hele tatt. Digitale læremidler ble mye tekst pluss litt bilder, og i beste fall litt vågal eksperimentering med Java-applets
Det gikk noen år før man kunne ta opp tråden igjen på web. I mellomtiden hadde fokuset flyttet seg fra interaktive læremidler til det mer systemtekniske. Det vil si innføring av kursplattformer, LMS-er (Learning Management System), CMS-er (Content Management Systems), portaler, metadatasystemer, e-læringsstandarder og lignende. Noen av cd-rom-aktørene fortsatte multimediesatsningen på web, men i det store og hele ble det mer snakk om abstrakte læringsobjekter enn om utviklingen av mer konkrete sjangrer og uttrykk for digitale læremidler.
Rune Mathisens sammensatte wikipedialærbok representerer et gjennombrudd for den systemtekniske satsningen. Nå er det blitt mulig det man drømte om på tidlig 00-tall; å sette sammen et læremiddel basert på enkeltobjekter og distribuere det gjennom portaler ol. i stor skala etc. Men som produkt isolert sett, og betraktet i forhold til form- og sjangermessig utvikling av læremidler, er det mindre imponerende. Det er ikke til forkleinelse for Rune Mathisen som i og for seg har gjort en god jobb, men, og som han selv gir uttrykk for, det er et steg tilbake til mye tekst pluss litt bilder.
Hvis vi sammenligner med den utviklingen som dataspill har gjennomgått i samme periode, så ser vi det er rom for å gjøre mye med digitale læremidler i form av utvikling av formater, sjangre og designmessige uttrykk. I dag er vi i den situasjonen at vi kan forene 90-tallets eksperimentvilje med dagens teknologi. Vi kan kombinere format- og sjangerutvikling med de stordriftsfordeler den systemtekniske utviklingen har gitt oss, og gi et løft til hele feltet. Det er denne drømmen som iPad og lignende representerer for mange av oss, og som gjør at vi nå rister av oss støvet og tenker at nå skal det bli moro igjen:)
March 9, 2010
I det siste har jeg interessert meg for det som jeg litt pretensiøst kaller en-klikks-dialoger. Siden jeg jobber med feedbasert teknologi, hører jo også muligheter for rating med, eller vurdering som man vel vil si på norsk. Forleden besvarte jeg også et spørreskjema på nettet fra banken, og det slo meg da at det lignet veldig på det man gjør når man f.eks. gir en vurdering ved å klikke på en stjerne/terningkast/tommel opp el. i tilknytning til en bloggpost eller en anmeldelse el. I tillegg ligner det også litt på den type avstemninger som avisene av og til har.
Det som er felles for disse variantene, er at det er snakk om kommunikasjon som foregår ved å velge en respons fra et forhåndsdefinert sett av alternativer. Dermed tenkte jeg at det er mulig å lage noe som støtter alle disse ulike variantene. Det som da blir interessant, er at selv om teknologien kan være den samme i ulike typer vurderinger, meningsmålinger og avstemninger, så er det fra et kommunikasjonsperspektiv snakk om forskjellige typer kommunikative handlinger som normalt knyttes til ulike sjangrer. Siden det nettopp er dette forholdet mellom teknologi og sjangerutvikling som jeg forsker på, blir denne formen for en-klikks-kommunikasjon en slags superkonsentrert utgave av det jeg holder på med.
En-klikks-kommunikasjon er et viktig supplement til kommentarfunksjoner ol., fordi de fleste bruker ikke slik funksjonalitet. Terskelen blir for høy. Men med en-klikks-dialoger senkes terskelen såpass at flere vil gi respons. Det er teorien, i hvertfall.
Jeg har derfor laget en enkel vurderingstjeneste som kan integreres med feeds-teknologien jeg jobber med. Den kan også kobles til bloggtjenester som Wordpress, som jeg bruker. Her gjøres det via oEmbed-standarden (da fungerer det som tjenester tilsvarende http://polldaddy.com/):
To view this page ensure that Adobe Flash Player version
9.0.0 or greater is installed.
Eksempel på avstemning. Gi gjerne din stemme!
Teknisk fungerer det slik at man definerer et vurderingsskjema. I eksemplet over ser det slik ut:
<rate:service scheme="http://www.muller.no/scheme/yesno" service="[url]" min="0" max="1">
<rate:label value="0" text="nei"/>
<rate:label value="1" text="ja"/>
</rate:service>
På den måten kan man definere ulike sett med responser som f.eks. kan knyttes til en bloggpost hvor spørsmålet formuleres. Service-attributtet refererer til adressen for å poste/hente data. Når dataene hentes ut for å vise kakediagram el., ser det f.eks. slik ut:
<gd:rating rel="http://www.muller.no/scheme/yesno" average="0.9318" min="0" max="1" numRaters="44">
<gd:ratevalue value="0" numRaters="3" label="nei"/>
<gd:ratevalue value="1" numRaters="41" label="ja"/>
</gd:rating>
Prefikset gd referer til Googles data-API hvor ratingelementet er definert (de bruker dog ikke elementet ‘ratevalue’).
Målet med dette er å videreutvikle tjenesten til å støtte ulike varianter og scenarier, og bruke det til å eksperimentere med sjangrer som bruker en-klikksdialoger.
March 2, 2010
I det siste par dagene har jeg merket meg to interessante sjanger-/ formeksperimenter når det gjelder nyhetsformidling på nett. Det ene var det som Aftenposten har valgt å kalle “interaktiv grafikk”, og som i dette tilfellet er knyttet opp til artikler om drapet på Faiza Ashraf:
http://www.aftenposten.no/spesial/article3518931.ece
Det andre var et prosjektsamarbeid mellom Google Labs, New York Times og The Washington Post som de kalte “Living stories”:
http://googleblog.blogspot.com/2009/12/exploring-new-more-dynamic-way-of.html
Et eksempel på en slik “Living story” er å finne på:
http://livingstories.googlelabs.com/lsps/climatechange#OVERVIEW:false,false,false,n,n,n:null;
Eksemplene er interessante fordi det er både klare likheter og ulikheter mellom dem. I begge tilfellene dreier det seg om å skape en tråd i en sak som går over mange oppslag i en mer eller mindre lang periode. Men samtidig er det snakk om klart ulike strategier for å løse dette:
Aftenposten har valgt en desket variant. Det er presentert som en utvidelse av den grafiske presentasjonen, jfr. “Interaktiv grafikk”, og kombinerer korte tekstoppsummeringer med kartanimasjoner presentert i en navigerbar sekvens (se datakilden). Høyreklikker du, så ser du at de internt bruker termen “steg for steg”. Slike deskede metahistorier vil vi nok se mer av også andre steder, jfr. stillingsutlysningen hos NRK i høst.
Hos Google Labs har de valgt en mindre desket variant, men hvor de dagsaktuelle enkeltoppslagene presenteres i en tråd som er navigerbar vha en tidslinje med en samlet tekstlig oppsummering i topp. Fordelen er antagelig at dette i større grad kan automatiseres enn i Aftenpostens eksempel. Google Labs-eksemplet kan ses på som en blanding av nyhetssak og blogg, hvor hver enkelt sak på en måte blir sin egen blogg hvor enkelthendelsene presenteres i det som kalles reversert kronologisk rekkefølge, dvs. det siste først. Aftenposten bruker til sammenligning normal kronologisk rekkefølge, dvs. den normale narrative ordningen fra begynnelse til slutt.
Der hvor Aftenposten ser det som en avansert illustrasjon, ser Google Labs det som en mer grunnleggende måte å skape sammenheng på. Det er ikke helt ulikt det vi f.eks. finner i Google Mail og Google Wave hvor hovedmetaforene er bølger, tråder, samtaler ol. som vektlegger sammenhenger, og hvor disse skapes vha smart teknologi. Her bør Aftenposten lære av Google. Å henvise til en samletråd som “interaktiv grafikk” er ganske defensivt (og litt 90-talls). De bør se på hvordan de kan bruke en kombinasjon av desking og automatisering for å gjøre slike samlesaker sterkere, og hvordan en kombinasjon av kartteknologi og tidslinjer kan bidra til å skape sammenhenger på en måte som kombinerer Aftenpostens og Google Labs tilnærminger. Slikt bør også klart løftes fram, og ikke henvises til en thumbnail-lenke i enkeltsakene. I en tid med stadig mer fragmentert nyhetsoppdatering, kan det kanskje bidra til å styrke avisens posisjon.
February 26, 2010
NDLA-debatten ruller videre. Jon Hoem har et innlegg, NDLA møter nordavind fra alle kanter, hvor han tar for seg Karianne Bjellås Giljes leder i Prosa. Her skriver han bl.a.:
Den bakenforliggende realiteten er en dreining vekk fra eksemplarer som en begrenset vare i retning av fri tilgang til kopierbare ressurser.
Dette er en type argument som ofte dukker opp i debatten både om NDLA og annet. Særlig var de populære rundt årtusenskiftet da de var en del av det som ble kalt “den nye øknonomien“. Når det gjelder digitale medier ble de tidlig framført av folk som Esther Dyson og Nicholas Negroponte, men særlig magasinet Wired har vært viktig her, jfr:
(I tillegg er jeg fristet til å trekke inn Clayton Christensens teori om disruptive innovasjoner, selv om han ikke representerer Wired.)
Nå liker jeg Wired godt og har lest det siden det startet, men det er viktig å huske i denne sammenhengen at Wired representerer en slags ‘blå anarkisme’ (for å sette det på spissen), dvs. en blanding av sterk markeds- og sosiokulturell liberalisme med delvis røtter i 60-talls motkultur, og som trives særlig godt i California rundt San Fransisco.
Når de argumenterer for gratis, er det fordi i et perfekt marked, så vil prisene tendere mot hva det koster å produsere varen. Hvis det koster null (jfr. kostnadene ved å reprodusere en digital fil), vil også prisene gå mot null. Det de ser som alternativet, er altså en økonomi basert på overflod og ikke knapphet.
Men det er altså en argumentasjon basert på markedsmekanismer, og jeg ser det som dypt ironisk at Hoem i sitt innlegg argumenterer mot konkurranse og marked med henvisning til den samme “nye økonomien”.
Men samtidig er det kanskje ikke så rart. I Norge argumenter man også gjerne for at prisen skal være lik produksjonsprisen, men der “ny økonomi” prøver å forklare et fenomen, så er det i Norge ofte snakk om hva som bør være riktig pris, med røtter i vår(e) motkultur(er) tuftet på pietisme og arbeiderbevegelse. Å ta noe særlig mer enn det koster å produsere, er griskhet og utnyttelse. Hvis det koster null, bør prisen også være null.
Disse to versjonene av gratis, er og bør (jfr. den klassiske vitenskapsfilosofiske diskusjonen), sauses gjerne sammen, og det gir bla. grunnlag for en del uhellige allianser når det gjelder forsvaret for fildeling.
Men vi er tjent med å huske på de ikke er det samme. For lærmiddelmarkedet er langt fra noe perfekt marked, uansett NDLA eller ikke. Og det er for meg ennå mer ironisk at forlagene på sin side argumenteter for mer marked og konkurranse, mens NDLA-tilhengerne til tider ser ut til — ut fra en slags pliktfølelse — å ville reparere et marked hvor den nye økonomien ikke fungerer godt nok .
February 17, 2010
Kristin Halvortsen har fått en del oppmerksomhet for sitt utspill om å bruke sosiale medier i skolen (se Vil ha kulere skole), men jeg har ikke sett det blitt koblet mot Pew sin rapport om Social Media and Young Adults. Tall fra USA kan indikere at Halvorsens eksempler, blogging og Twitter, ikke var så velvalgte. Blogging er ikke lenger så populært blant de under 30, og de mellom 12-17 bruker i utgangspunktet ikke Twitter. Så kanskje var det etterutdanning hun tenkte på? :)
(via Øystein Johannesen)
Men det viser kanskje hvor vanskelig det er å forholde seg til utviklingen og bruken av sosiale medier med tanke på å trekke det inn i skolen. Det høres kanskje lurt ut, men den dagen lærerne er blitt kurset i å ta det bruk, er nok toget gått.
Det er også et spørsmål om hvor lett det er å overføre bruken til skolen. Bruk av sosiale medier på fritiden tar utgangspunkt i en helt annen situasjon enn på skolen. Selv om man tar i bruk samme teknologi, så vil forholdet til tekstene, og ikke minst tekstene selv, fort kunne endre seg når de produseres i en skolesituasjon.
February 14, 2010
Debatten om NDLA pågår for tiden i alle kanaler og aviser. Satt på spissen mener tilhengerne at NDLA representerer framtiden og at forlagene er bakstreverske og ikke skjønner den digitale verden, mens forlagene mener de kjemper for kvalitet i alle kanaler, digitale inkludert, og at NDLA er en gjeng statsfinansierte amatører som leker butikk.
Jeg vil tilby et annet perspektiv i debatten, og det er at dette kanskje dreier seg om kampen om ‘godt nok’ blant digitale læremidler.
I overgangen fra analog til digital snakker man av og til om Mp3-effekten. Kort fortalt er det at noe som er av merkbar dårligere kvalitet (f.eks. lydkvalitet) enn alternativet likevel vinner fram pga. andre fordeler som tilgjenglighet, bruksmuligheter og pris. Mp3-effekten ser vi mange steder. Sammenligner vi f.eks. en papiravis med en nettavis i bruk av layout og hvordan sammenstillinger av tekstenheter brukes aktivt for styrke informasjonsverdien, så har nettaviser en tendens til å se ut som om de var digitaliserte Select-kataloger. Men vi aksepterer det fordi de er gratis, oppdaterte og tilgjenglig. Andre eksempler er omtalt i Wired artikkelen The Good Enough Revolution.
Forlagene lager ofte veldig flotte læreverk med høy kvalitet på både det tekstlige og det visuelle . I overgangen til det digitale har de tatt med seg kvalitetskravene og sett på det som sin styrke og varemerke. Jeg jobbet selv i forlag med digitale læremidler for over 10 år siden, og husker at jeg konverterte en tankestrek til bilde for å få det med i teksten. Det var ingen selvfølge dengang at nettlesere viste tankestreker, og å bruke ‘- -’ var helt utelukket. Sånt noe gjorde man bare ikke!
Men kvalitet er ikke alltid et konkurransefortrinn når MP3-effekten rår. Uansett hva man mener om NDLA, så har de nok startet kampen om læremidler som er akkurat ‘gode nok’, produsert så billig som mulig. Det tror jeg begge parter bør innse. NDLA kan snakke om delekultur, åpenhet og framtida, men det handler i bunn og grunn om hva kan de slippe unna med. Forlagene kan gremmes, men bør kanskje ta inn over seg at markedet muligens vil dele seg i to: en mindre del hvor kvalitet er viktig, og en større del hvor det store spørsmålet er “hva er godt nok?”.
February 12, 2010
Siden jeg har jobbet litt med bruk av feeds for å lage guider for kulturminneformål, tenkte jeg å teste hvordan oEmbed (se tidligere post: Deling av innhold på nettet: oEmbed) kan brukes for å vise og distribuere slike feeds via f.eks. Wordpress. Resultatet ses under. Dette er en demo, så vær overbærende med eventuelle feil. Dataene om Olaf Bull er lånt med tillatelse fra Anders Løvlies Tekstopia-prosjekt om litteratur og steder.
Grensesnittet er kanskje ikke helt tydelig, men knappen med pil og stjerne kan klikkes på for listevisning (OBS! Podcastlinken vil prøve å åpne iTunes hvis det er installert):
To view this page ensure that Adobe Flash Player version
9.0.0 or greater is installed.
February 5, 2010
I forbindelse med lanseringen av iPad er mye blitt skrevet om Jobs visjoner med produktet. Men jeg hadde vel ikke vært akademiker om jeg ikke ville gå litt lengre bak i historien for å finne røttene til tablet-konseptet. Riktignok ikke helt tilbake til antikken, men til det legendariske Xerox-lab på 70-tallet. Xerox-lab var de første som utviklet den type grafiske grensesnitt som senere ble populære gjennom Microsoft Windows og Apples MacIntosh OS.
Der jobbet også Alan Kay som var forsket på objekt orientert-programmering og grafiske grensesnitt. Han var også opptatt av pedagogikk og og bruk av data i undervisningsformål. Allerede i 1968 kom han opp med et konsept han kalte Dynabook som senere ble utviklet til en slags prototype i 1972. Dynabook ble beskrevet (legg merke til prisen!) som en bærbar datamaskin, mens illustrasjonene faktisk ligner litt på Amazons Kindle DX. Primært er Dynabook ment som et læringsverktøy; et alternativ til læreboken som i større grad støtter et konstruktivistisk læringssyn. En slik bruk har ogs vært fremhevet som en god mulighet for iPad og lignende tablet-pc-er.
Elementer fra Dynabook finner man igjen i bærbare PC-er, PDA-er, e-boklesere og nå også iPad. Selv har Kay vært involvert i One Laptop Per Child-prosjektet, og er fremdeles mest opptatt av de pedagogiske muligheten. Han mener visjonene bak Dynabook fremedeles ikke er blitt fullt ut realisert.
Et datamagasin fra 1980 har også en interessant artikkel om Dynabook:
Maybe som day I’ll be able to just pick up my Dynabook and walk out the door. It sure would be nice. I’ll keep on hoping; some dreams do come true.
February 1, 2010
I forbindelse med oppdatering av denne bloggen, har jeg sett nærmere på en standard, kalt oEmbed, som brukes for å dele innhold på nettet. Et vanlig scenario for oEmbed er hvis man vil ha en video fra YouTube som en del av et blogginnlegg, men det brukes også for annet innhold.
Morten Telles fortelling fra sine opplevelser under interneringen av folket i Telavåg under 2. verdenskrig.
© Morten Telles fortellinger om sine opplevelser under interneringen av folket i Telavåg under 2. verdenskrig.
Eksempel på bruk av Oembed i forbindelse med digitale fortellinger.
Lenking på nettet foregår i hovedsak på to måter. Lenker som traverseres og lenker som embeddes. Det første er den vanlige lenken som man klikker på for å gå til en ny side. Det andre kan illustreres ved bruk av bilder på en nettside. Disse lagres også som lenker, men i stedet for at de skal klikkes på, så laster nettleseren inn informasjonen som lenken refererer til og presenterer i konteksten av nettsiden, dvs. at de embeddes som det heter på engelsk. Embed oversettes med plante, sette fast, sette ned, støpe/mure/bake/kapsle inn, og innkapsling er kanskje en god oversettelse i denne sammenhengen siden embed her innebærer å kapsle inn informasjon i ulike kontekster.
Det er mange sammenhenger utenom bilder hvor man ønsker å kapsle inn innholdet fra andre steder inn i nettsidene. Bruk av video og flash er det mest nærliggende eksemplet, men dette har vist seg vanskelig og skapt mye hodebry. Blant annet så er det forskjellig hvordan Internet Explorer og de andre nettleserene håndterer video og slikt. I det hele tatt er lenking egenlig ganske kompliserte greier, og Berners-Lee og de andre web-pionerene tok noen enorme snarveier da de beskrev lenke- og bildemekanismer for web.
I ettertid har det vært flere forsøk på å gjøre dette bedre. Blant annet fikk vi XLink, som beskrev litt mer avanserte lenkemekanismer. Deriblant en standard for generell innkapsling av innhold som også kunne omfatte enklere ting som tekst fra andre steder i tillegg til video ol.
Men XLink har stort sett vært mislykket, og i dag prøver man på ny med HTML5 som inkluderer bedre muligheter for opplenking av video ol. uten en generell innkapslingsmekanisme.
En grunn til at Xlink mislykkes med å innføre innkapsling, er nok at denne typen mer komplisert lenking håndteres best på applikasjons-/tjenestenivå og ikke som en del av denne generelle arkitekturen for web. Det er jo både tekniske og rettighetsmessige utfordringer med dette. oEmbed er derimot en enkel standard for hvordan tjenester/applikasjoner som YouTube og Wordpress kan brukes for innhold ment for innkapsling. Man bruker bare en enkel YouTube-lenke i bloggen, og Wordpress spør så YouTube om hvordan lenken kan brukes for innkapsling og bruker den informasjonen når bloggsiden presenteres.
Men oEmbed kan brukes for mange typer innhold, og er et nyttig supplement til delingsteknologi som RSS ol. når man f.eks. skal dele innhold fra museer og samlinger og andre kulturarvportaler. En forutsetning er at innhold kan identifiseres vha av lenker, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle, jfr. Arkeologisamlinger på nett.
Som eksperiment har jeg laget en enkel oEmbed-tjeneste for Digitalt fortalt (OBS! Dette er en tjeneste ment for eksperimentering og prototyping og er ikke en fullverdig tjeneste). En slik tjeneste kan brukes for å kapsle inn digitale fortellinger inn i blogger og andre verktøy som støtter oEmbed. Man bruker bare lenken som er i adressefeltet for fortellingen inne på Digitalt fortalt-sidene, resten går av seg selv :-)
Langt inne i skapet, blant papir og annet rot, dukker de opp. Samlekassettene fra 80-tallet!
Opptak gjort på kassettspilleren på gutterommet. Møysommelig komponerte miksetaper.
Tapene og kassettspilleren åpnet en ny verden. Du kunne sette sammen dine favoritter, velge og vrake! Redigere, ta kontroll, lage spillelister og kassetter for spesielle anledninger. Hvem hadde den feteste og mest originale lista? Hvem kunne brife med ukjente opptak av favorittbandet, 60-tallsoriginalen til den låta alle trodde bandet hadde laget sjøl. Rec og play; to fingre ned samtidig – og opptaket var i gang.
Hver låt vekker minner: fine ting, tyngre stunder, engasjement og kamplyst, kompisturer og klassefester. Noen låter danset vi til, noen sang vi til, noen gjorde seg best i bil med intens tromming på dashbord og seterygger, noen ble spilt bare en gang og tapet over, om og om igjen, til begge sider nesten kunne spilles samtidig.
Samlekassettene; lydspor til selve livet.
© Evig eies kun det teipte
© Trond og U2-cover
January 29, 2010
Next page
Previous page
